Den danske gitaristen Niclas Knudsen, er det mange som kjenner fra trioen Ibrahim Electric. Han er et kjent ansikt på den danske musikkscenen og har spilt blant annet med såpass forskjellige artister som Ray Anderson, Billy Preston og Tom Jones. Ibrahim Electric og Kalaha er begge prosjekter han har turnert med over hele verden, og et av hans seneste prosjekter «Niclas Knudsen – Guitar Inferno» mottok i 2016 en Danish Music Award. Han har utgitt plater med Adam Nussbaum, Roman Filiu Oreily, Fra de varme lande, When Granny Sleeps, Ok Nok Congo, Hans Ulrik, Christina Dahl, Anders Mogensen, Jacob Christoffersen, Jesper Lundgaard og mange flere. Og i 2019 kom han ut med «solo»-platen «Alt er ego», som på mange måter skilte seg ut fra hva vi har hørt fra gitaristen de senere årene.
Nå er hans nye plate ute, som er basert på jazz, men som beveger seg over i flere andre landskap i jakten på nye musikalske jaktområder. Underveis dukker det opp minner om gamle folkesanger, salmer og ballader som fører musikken til noe du kan kalle den «nordiske bluesen». Med seg har han bassisten Anders «AC» Christensen, som med sin sterke rytme og unike og melodiske basslinjer er en av de mest ettertraktede bassistene både hjemme i Danmark og i internasjonal sammenheng, og trommeslager og rytmisk «overhode», Kresten Osgood, som har vært med på rundt 100 album og har turnert over det meste av verden.
Jeg har hørt Knudsen i flere sammenhenger utenfor Ibrahim Electric, som de senere årene har vært hans viktigste inntektskilde. Og spesielt har jeg lagt merke til bandet Radio Timbukto, hvor hans forkjærlighet for den måten å spille gitar på som man finner i Vest-Afrika var overraskende og spennende. Og da «Times Revisted» dukket opp, med coverbilde av fire afrikanske barn, var jeg relativt sikker på at vi skulle få en plate med musikk inspirert av vest-afrikansk gitarspill, gjerne fra Mali eller innover der.
Vi får ni komposisjoner, som alle er komponert av Knudsen, og det starter med «Ouagadougou», som har snev av Vest-Afrika, men som er mye mer «jazzgitar» enn jeg hadde forventet. Hvis du kan tenke deg en kombinasjon av Ali Farka Touré, Boubacar Traoré og Ibrahim Electric i «balladehumør», så kan du fornemme hva dette er. Men det blir allikevel annerledes med Christensens avslappede bass-spill og Osgoods løse, men allikevel faste og klare trommespill. En fin åpning som gjør at fristelsen til å lytte på resten av platen stiger.
Så er de over i «Little Aya», som drar tankene nordover til noe nordisk, men ikke så mye at det blir nordisk folkemusikk gjort på jazzmanér. Vi får fint spill av alle tre, og spesielt legger man merke til Osgoods løse og ytterst levende trommespill.
I tittelsporet, «Times Revisted», har trioen virkelig kommet hjem til det nordiske landskap, og mest det danske og syd-svenske, uten de høye fjell og de dype daler, men det kjente, flate landskapet, som de tre tydeligvis liker. Dette kunne vært en versjon av noe Jan Johansson kunne ha gjort for mange år siden, og Christensens bass-solo er (nesten) som å høre Georg Riedel fra «forna dar».
«The Last Conquest Of the Late Great Utopians», har en tittel som kunne passet på en låt på Ibrahim Electrics settliste. Men dette er en låt som kunne vært en improvisasjon over den gamle, danske Grand Prix-slägeren, «Dansevise», som Ibrahim Electric gjorde en utmerket versjon av på sitt debutalbum. Her synes jeg Knudsen viser seg fram som den teknisk utmerkede gitaristen han er. En fin og avslappende komposisjon som fungerer strålende i denne trioen.
«Homesick» er en fin ballade, hvor man egentlig bare savner en accordeon av den enkle typen, slike som man bruker i Zydeco-musikken i Louisiana. En deilig og tilbakelent blues, mens «Peaceful Paranoia» er omtrent så langt i fra paranoia i alle jeg kan tenke meg. En tilbakelent og fin mid-tempolåt som Ibrahim Electric kunne gjort til en hit. Her, som på de fleste andre låtene, er det gitaren som dominerer, og som gitarist er Knudsen fremragende. Han oppholder seg i et slags grenseland mellom flere stilarter, som er med på å gjøre han original.
«Walking Dream» er en vakker ballade, som tar oss tilbake til en sen kveld på en balkong i København. Byen er nedstengt, og Knudsen har invitert «AC» og Kresten ut på balkongen for å spille litt hyggemusikk for naboene, omtrent slik Mikkel Ploug gjorde på sin utmerkede «Balcony Lullabies»-plate. Et glass kald hvitvin bra bølgelandskapet i sydlige deler av Frankrike er det perfekte følge til denne komposisjonen, hvor vi også får en fin bass-solo fra Christensen.
Så endrer stemningen seg i «New Stride», som nesten kan høres ut som en barnesang man har behandlet på Knudsens egen måte, før de avslutter med «Lost in The Woods», som også går inn i det danske landskapet på en fin måte.
Med «Times Revisted» beviser Niclas Knudsen at han er en utmerket gitarist som kan mye mer enn å spille hardtslående souljazz med Ibrahim Electric eller vest-afrikansk musikk med Radio Timbukto. Sammen med Christensen og Osgood synes jeg at han beviser at han har føttene godt plantet i det danske landskapet, og at han også er en utmerket jazzgitarist. Og med følge av Christensen og Osgood, kan det jo nesten ikke gå galt.
Et ytterst hyggelig møte!
Jan Granlie
Niclas Knudsen (g), Anders «AC» Christensen (b), Kresten Osgood (dr)
