Den svenske gitaristen Niklas Fite, er en av landets mest eksperimentelle gitarister. Han befinner seg i landskapet hvor vi tidligere fant brittene John Russell og Derek Bailey. men vi kan også kjenne igjen elementer fra norske Ivar Grydeland fra noen år tilbake. Bassisten Joe Williamson holder også til i Sverige, hvor vi har hørt han sammen med flere kreative band, så som Mats Äleklint Quartet, Motståndsorkestern Version 1, Ståhls Trio og The Electrics, men også med nederlenderne i Tobias Delius Quartet og med cellisten Tristan Honsinger.
På denne duo-utgivelsen får vi to lange, og ytterst frittgående «strekk», hvor de to utforsker gitaren og bassen i en tett og fri kommunikasjon som vi vel må si er for litt de spesielt interesserte. Men om du tar deg god tid med innspillingen, åpner begge ørene på vid gap, og gjør et forsøk på å forstå hva de to har «gående», så vil du garantert få en fin, musikalsk opplevelse.
Her er det ikke akkordspill, gitarsolier «tre-greps-egotrip» vi får møte, men Fites akustiske gitar, som ikke er av nyeste og mest «polerte» utgave. Mange vil kanskje påstå at dette er musikk de selv kunne ha spilt, selv om man ikke er veldig vant til en gitar. Men det tror jeg overhodet ikke. For det Fite gjør med gitaren er, om ikke hele veien gjennom planlagt til minste detalj, og gjort med stor kreativitet og kunnskap om hvordan en gammel, akustisk gitar kan brukes i spennende musikalsk samarbeid. Og Williamson er den helt rette samarbeidspartneren i et slikt samarbeid. Han er en god lytter, som responderer på alt Fite gjør, svarer, kommenterer og legger til spennende innspill. Og i de tilfellene hvor det er han som «styrer skuta», er det Fite som henger seg på med og kreative innspill.
Dette er musikk man aller helst skal høre i et konsertlokale. Og gjerne i et galleri med spennende, moderne kunst. Så kan tankene vandre, og man kan mane fram drømmesituasjoner som hvor musikken og billedkunsten går opp i en annen enhet.
Spennende og ytterst interessant!
Jan Granlie
Niklas Fite (g), Joe Williamson (b)