Nissen Mosh er et band som blir drevet av den danske saksofonisten Asger Nissen.
Kvartetten Nissen Mosh ble startet på slutten av 2019, og de har allerede rukket å gjøre flere konserter i Berlin og Köln, pluss konserter under fjorårets Vinterjazz i Danmark og Copenhagen Jazzfestival.
Ved siden av Asger Nissen, består bandet av pianisten Valentin Gerhardus, bassisten Thorbjørn Stefansson og trommeslageren Marius Wankel, og bandets sound preges av Nissens favorittimpulser fra 60-tallets «spiritual jazz», «Neue Musik», moderne jazz og hip hop. Og vi får ni komposisjoner, hvor alle er skrevet av Nissen, med unntak av tittelsporet, som er skrevet av bandet i fellesskap.
Og de starter med «Resonance», hvor Nissen åpner med fin og lys altsaksofon, før de andre kommer inn. Og jeg får en slags «Berlin-feeling» allerede fra start. Nissen er den som fører an i starten, og musikken blir litt kompleks når de andre musikerne kommer inn – slik mye av den nye jazzen fra Berlin fremstår.
«Biopolarish» er en ballade, hvor de går «stille i dørene» alle fire, kanskje med unntak av trommespillet til Wankel, som frisker opp komposisjonen. Lange altsaksofontoner over et åiano som flyter fint og en litt eksperimenterende bass, som gjerne vil ha mer tyngde i låten sammen med pianoet, men hvor musikken dessverre ikke forteller meg noe annet enn at det er fint og spennende gjort, men uten at de treffer meg helt.
«Bedrag» befinner seg også i det ettertenksomme hjørnet, mens «Yoga» er mer utfordrende. Særlig på grunn av det fine pianospillet i starten, og selv om låten er kompleks og det skjer mye innimellom, får jeg ikke helt tak i den. Men dette er utvilsomt Berlin-musikk. Og kanskje er det slik yoga fortoner seg for de som holder på med det. At man må ha drevet med det en stund, før man kan sette seg helt inn i det. Men pianospillet er hele veien spennende og utfordrende, og jeg er overbevist om at Gerhardus har hørt mye både på McCoy Tyner og Don Pullen. Altsaksofonspillet i denne låta er litt sparsommelig, men der han «brøyter» seg fram, låter det fint.
«Above Within» tar oss med enda lenger inn i bakgatene i Berlin, også her med lange toner i altsaksofonen over et godt arbeidende komp, hvor jeg spesielt liker trommespillet.
Så får vi den kollektive tittellåten, «Precious», en ballade med de lange tonene til altsaksofonen er dominerende over et lyttende komp. De når dessverre ikke helt inn til meg med denne, siden det nesten stopper opp innimellom, og at Nissen ikke klarer helt å fortelle meg en historie jeg klarer å gripe fatt i.
«Roger That» starter optimistisk med bassen, før trommenr og piano og altsaksofon kommer inn. Og her synes jeg det skjer ting som får meg til å stoppe opp. Her er det mye mer energi i bandet, og bakhodet fylles opp av minner fra Ornette Coleman og de andre ledende, moderne altsaksofonistene fra 70- og 80-tallet.
Så går de mot slutten, men før de kommer dit, får vi «Heimat Dusk», hvor de igjen tar det litt ned, og vi får en fin ballade som, riktignok, inneholder mye av det samme som i de tidligere låtene, med lange toner i altsaksofonen over et «lekent» komp. Men melodien her blir mer interessant enn de foregående, og pianospillet til Gerhardus er fint, lyrisk og melodisk.
Så avslutter de med «Hero», som føyer seg inn sammen med de andre låtene, uten at den griper meg alt for mye. Men et stykke ut i låten endrer det seg, og vi får en fin sekvens som svinger upåklagelig som flere av 60- og 70-tallets mange helter.
Precious er blitt en plate hvor jeg savner mye av idealene. For lite spiritual jazz, altfor lite hip hop, men akkurat så mye Berlin-jazz som man nesten kan forlange av et band som tydeligvis spiller mye i byen. Bandet består av gode musikere, de kommuniserer godt, og det meste er på «stell». Man kanskje synes jeg litt for mange av komposisjonene blir for like til at jeg går «helt i taket» av innspillingen. Men det er unge musikere som har framtida for seg, og vi kan forhåpentligvis glede oss til neste gang de finner det for godt å spille inn en plate.
Jan Granlie
Asger Nissen (as), Valentin Gerhardus (p), Thorbjørn Stefansson (b), Marius Wankel (dr)
