Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

NO SQUARE JAZZ QUARTET

«Here and Now»
ALTRISUONI, AS358

Det er ikke rent sjelden at «Postman Pat» rister på hodet når han skal avlevere de mange platebunkene som kommer, gjerne på tirsdager eller onsdager på døren her på Frederiksberg. Han, og hans forgjenger, mendte begge at CD-produksjonen var død og begravet for lenge siden, men der tok de feil. For stadig dukker det opp plater med musikere man overhodet ikke kjenner fra før. Noen er gedigne overraskelser, andre mer «sånn midt på treet», mens andre igjen forsvinner ut av huset etter en kort gjennomspilling.

No Square Jazz Quartet, var et band jeg ikke kjente fra før. Det eneste jeg vet om dem er at de har base i Sveirs, og at kvartetten består av bassisten André Hahne, saksofonisten Mattieu Durmarque, pianisten Michael Haudenschild og trommeslageren Lionel Friedli. Og om denne gjengen har gjort innspillinger sammen tidligere aner jeg ikke.

Men jeg har gitt dem sjansen, og de passerte nåløyet for å bli anmeldt på salt peanuts* med knappest mulig margin. For dette er musikk vi ikke akkurat lengter etter og håper er med i postpakken når posten blir levert på døren.

Kvartetten består av helt akseptable musikere, som har «satt seg litt fast» i musikken som ligger i grenselandet mellom den jazzrocken jeg simpelthen ikke klarer, og mer konvensjonell og adskillig mer «spisbar» jazz. Og med Hahnes el.bass «drar» de av gårde i et fint melodisk tema i åpningssporet, «Here and Now», før saksofonisten Durmarque leverer fint sopranspill.

Og slik fortsetter det egentlig gjennom hele platen. «Spisbar» jazzrock med akkurat det rette bass-spillet, saksofonspill slik det skal være, litt kjedelig pianospill og litt funky trommespill. Låtene, hvor de fleste er skrevet av Hahne, er fine nok, og blodfans av litt lettbent jazzrock vil kanskje elske det som fremføres. Men så langt går ikke jeg i min omtale av bandet. Det er dyktige musikere som spiller fint sammen, men etter å ha hørt de tre-fire første sporene, begynner man å kikke ut av vinduet, lure på om man har noe «snadder» i kjøleskapet, lure på om man skal ringe noen, eller bare ta seg sammen, lene seg tilbake og la de fire vise hva de kan musikalsk.

Jeg er sikker på at det finnes mange lyttere der ute som liker denne formen for jazz. Men jeg er dessverre ikke en av dem. Musikken blir rett og slett for lik fra spor til spor, selv om de enkelte musikerne gjør en heroisk innsats for å få det til å låte godt. Men det er noe med hele konseptet jeg ikke helt klarer å takle. Jeg tror rett og slett jeg begynner å bli for gammel for slikt!

Jan Granlie

André Hahne (el-b), Mattieu Durmarque (s), Michael Haudenschild (p), Lionel Friedli (dr)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.