Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

NOAH HOWARD

«At Judson Hall»
ESP-DISK, ESP 1064

Jeg er langt fra noen ekspert på Noah Howard, men jeg har kravla meg gjennom en god bunke ESP-album det siste året. Da dette albumet ble spilt inn på høsten i 1966 hadde Howard bare for et halvår siden spilt inn sitt studio-debutalbum, og dette er så vidt jeg kunne finne ut hans første live-album.

Det er to låter, og den første heter «This Place Called Earth». Det sparker i gang med lange fraser med cello og kontrabass, men med flotte saksofonspill over, og man kan skimte innflytelsene til Ornette Coleman og Albert Ayler. Celloen er rimelig stilig, selv om jeg kanskje av og til skulle ønske at det var lagt inn noen pauser, så det var mer plass til å høre på saksofonen. Spillet blir gradvis friere, men langt fra de frieste banda i samme periode. Dette heller mer mot det spirtituelle.

Å gi låt to av to tittelen «Homage to Coltrane», er å legge lista høyt, synes jeg. Spesielt ettersom jeg nylig anmeldte Cosmic Transitions av Isaiah Collier, som til de grader er en verdig Coltrane-hyllest. Jeg synes at «homage» er et klokt valg av ord, fordi dette faktisk er en hyllest, og ikke bare en etterligning, for hvem tør uansett? Det er nemlig spilt inn 19. oktober 1966, godt inn i Coltrane’s mest «frieste» periode, plassert midt mellom Coltrane’s innspillinger fra Japan og hans voldsomme live-innspilling Offering: Live at Temple University, bare noen måneder før hans død. Allikevel synes jeg aldri at det høres ut som Howard prøver å kopiere Coltrane, da han har en helt unik tone både som saksofonist, komponist og bandlader.

Hyllesten starter med fem lange minutter med cello før vi får en lineær og enkel trommebeat, tett fulgt av saksofon og glimrende piano-spill av Dave Burrell. Det går særdeles ryddig for seg og jeg venter i spenning på om det plutselig skal smelle. Men det gjør det ikke, og bandet bruker i stedet god tid på å vri og vrenge seg ut av det lineære sporet og over i stadig friere spill, før det til slutt tar seg opp til en vidunderlig kraftsalve av soloer og ren skjær spilleglede i ekte fri 60-talls frijazz-stil. Dette kunne nesten ikke ha blitt levert bedre.

Selv om de låtene er til dels frie og fulle av «ville» soloer bærer hele opptaket preg av presis komposisjon og høyt fokus på oppbygning av musikken. Albumet har også upåklagelig lydkvalitet, for hadde jeg ikke visst bedre kunne du nok overbevist meg om at dette var en studioinnspilling. Jeg så en kommentar på et musikkforum som sa «Hella B-side on this!» og jeg kunne ikke vært mer enig. Flott live-album!

Chris Risvik

Noah Haward (s, bells), Dave Burrell (p), Ric Colbeck (tp), Cathrine Norris (c), Norris Jones (b)

Skriv et svar