På skive

NONOTONO

«Wood(Winds) at Work»
AUT RECORDS AUT056

Duoen NovoTono består av Andrea Ferrari som trakterer bassklarinett, altsaksofon, barytonsaksofon og Eb tubax, mens Adalberto Ferrari spiller bassklarinett, klarinett, altsaksofon, sopransaksofon og kontrabassklarinett. Og de er disse to som setter hverandre stevne på platen «Wood/Winds) at Work». Komposisjonene er gjort av de to hver for seg, som de har bragt med seg inn i Artesuono Studio i Cavalicco i Italia, de de hadde avtalt møte i juli 2019. Mye kan tyde på at de to er i nær slekt, men det sier platecoveret ingenting om. Men det ville ikke overraske meg om de to var brødre, for de ligner litt på hverandre på bildene man finner av dem på plateselskapets hjemmeside.

Andrea er en musiker som har spilt på en rekke festivaler og klubber rundt om i Itala i en rekke forskjellige ensembler og stilarter. Han har sin egen trio og kvartett, og spiller jevnlig med Roger Rota. Adalberto opererer innenfor jazzen, men også i prosjekter innenfor klassisk og verdensmusikk. Han har opp gjennom årene spilt med italienske artister som Achille Succi, Enrico Fazio, Alberto Mandarini, Giovanni Falzone, Antony Pay, Gloria Banditelli, Antonio Zambrini, Marco Ricci, Simone Cristicchi, The Marinetti Sisters, Angelo Branduardi og en rekke andre

Det oppstår unektelig litt spesiell og egenartet musikk når disse instrumentene går i «klinsj» med hverandre, slik vi opplever det på denne spesielle platen.

Beggve utøverne er strålende på instrumentene de trakterer, og i løpet av de 12 låtene, får vi et godt innblikk i hva det er mulig å utøve på de enkelte instrumentene.

Nå kan de høres ut som dette er freejazz av det frieste slaget. Men det er det ikke. Det starter friskt og freidig med Andrea Ferraris «One Way», men roer seg kraftig i den fine «Melodie Per Un Burattino Di Legno» skrevet av Adalberto Ferrari, som er en litt typisk, italiensk ballade med klassiske trekk, og som er veldig italiensk og kan minne om mye av det vi har fått fra Gianlugi Trovesi opp gjennom årene.

Og slik låter de fleste av de 12 låtene. Det meste er nok komponert og skrevet nøye ned på noter, men innimellom synes jeg de slipper seg fint løs og leverer fine improvisasjoner. Det er unektelig en viss fare for at instrumenter som er såpass like vil «gå litt i veien for hverandre», men her synes jeg de balanserer det fint. Det er ofte slik at de velger et lyst og et mørkt instrument i hver låt, og at den ene fører an, mens den andre henger seg på og gir oppbacking, slik at det låter spennende hele veien.

Jeg fascineres spesielt når det er de instrumentene so0m ligger dypt i lydbildet som dominerer, så som bassklarinetten eller kontrabassklarinetten. Da river og røsker det fint i mellomgulvet. Hør bare på den fine «Coco The Puppet», som er så typisk italiensk og som sier mye om lynnet til det folkeslaget som plages i overkant mye nå om dagen på grunn av corona-viruset.

Hele veien kan man høre at dette er to musikere som kjenner hverandre godt, og som hele tiden har kontroll både på hva man selv legger ut med, og hva den andre har tenkt å foreta seg. Dermed blir det også en deilig plate å lytte til. Og i disse tider, hvor italienske musikere (og andre) bør støttes så mye man bare kan, så er det viktig å spille denne musikken.

Som mye av den italienske musikken man hører, så er det en slags melankoli i måten de spiller på. Hør for eksempel på femtesporet «Spigoloso Sweet Waltz», som nesten forutsier at noe forferdelig vil skje med Italia. Den er vakker og deilig, men underliggende er det en litt melankolsk stemme som advarer.

Det tar seg litt opp i sjettesporet, «Big Apple Pie», i «Old Durmast» og i den teknisk utfordrende «Foletto Folle Dei Boschi», som nesten kan minne om noe World Saxophone Quartet kunne gjort, og som viser to utmerkede musikere i sin beste form.

I «Contratubax Sequoia», går de vel omtrent så dypt i saksofonmulighetene det er mulig å komme, og vi får en deilig låt som samtidig er ganske morsom – og ytterst original.

«Lines of Light» er lysere i stemningen, men det melankolske er litt tilbake. To altsaksofoner kommuniserer fint i denne litt komplekse låten. Og «Poli» gir en fin fortsettelse med mer glidende improvisasjoner, før de avslutter med «Wooden Toys», antagelig en hyllest til de instrumentene de spiller på og elsker. En leken og fin duett som er en fin avslutning på en plate med mye spennende musikk fremført på en rekke klarientter og noen få saksofoner.

La oss håpe at man ved å spille denne musikken vil få tatt knekken på corona-viruset som holder på å ta fullstendig knekken på Italia. Spill den høyt, så kanskje viruset utrydder seg selv og at man om ikke lenge igjen kan sitte på en fortauscafé i for eksempel gamlebyen i Bergamo, og nyte et godt glass barolo, og se folkelivet igjen bevege seg som før. Og jeg ville ikke ha noe imot om de to Ferrariene hadde holdt en utendørskonsert på torget i Citta Alta mens vinen ble fortært.

Jan Granlie

Andrea Ferrari (bcl, a, bs, Eb tubax), Adelberto Ferrari (bcl, cl, as, ss, contrabcl)

Skriv et svar