Jeg vet ikke hvilket forhold våre følgere har til bandet Azimuth, som var vokalisten Norma Winstone og pianisten John Taylor sitt møte med trompeteren Kenny Wheeler. Dette var en trio som var aktiv fra 1977 til 2000, sammensatt av trompeteren Kenny Wheeler med Winstone og ektemann Taylor. De gjorde innspillingene «Azimuth» (1977), «The Touchstone» (1979), «Départ» med Ralph Towner (1980), «Azimuth ‘85» og «How It Was Then… Never Again» (1995), alle på ECM.
Winstone og Taylor gjorde også en rekke duokonserter, og den konserten vi her får være med på, er fra 1988, en nyutgivelse basert på et kassettbånd utgitt på Enodoc Records i 1999.
Nesten fem år etter at John Taylor forlot oss, er det deilig å høre han i dette samarbeidet. Dette var en slags avslutningskonsert på Winstone og Taylors læreropphold ved Guildhall Music School i London i august 1988, og var en relativt spontan konsert de gjerne ville gi studentene sine, pluss andre publikummere som møtte opp.
Og de starter med Leonard Bernsteins «Lucky To Be Me» fra musikalen «On The Town» fra 1944, hvor de to virkelig får vise sin «streite» jazzside. De fleste kjenner kanskje Winstone som en relativt eksperimentell jazzvokalist, men her viser hun seg fram som en som også kan tolke «standardene». Og selvfølgelig får vi flott pianokomp av Taylor. De fortsetter konserten med Steve Swallows «Ladies In Mercedes», som mer litt mer i Winstones «gate», og vi føler at vi straks er nærmere den musikken hvor vi er trygge på Winstone. Hun beviser sin utrolig flotte stemme i denne låta, både med ord og «scatting», og Taylor avleverer noen kanonskudd av pur lykke i sin solo.
Så gjør de brasilianske Egberto Gismontis «Cafe», noe som i utgangspunktet er noe overraskende. Men de to er nesten i stand til å tolke hvilken komponist som helst, så hvorfor ikke gitarist og pianist Gismonti. Nok en gang forandrer musikken seg, og Winstone gjør en nydelig tolkning av låta, som jeg er overbevist om at Gismonti vil elske. Og når Taylor får spille ballader, er han en ener. Deilig!
Så følger like godt Ralph Towners «The Glide», som de får ut til å høres ut som noe helt annet enn det man forbinder med Towner. Her har Winstone skrevet teksten, som passer fint sammen med det melodiske og relativt rytmiske. Vi får en fin solo av Taylor, som viser han som den utmerkede pianisten han var. Hans solo her er både gjennomtenkt og spennende.
Så følger Dave Brubecks «In Your Own Sweet Way», kanskje Brubecks mest kjente «standard»-komposisjon, som her serveres i en deilig versjon, hvor låten blir personlig og ingen kopi av Brubecks versjoner, kanskje spesielt på grunn av Taylors flotte pianospill, som går et godt stykke utenpå Brubecks versjoner.
Så får vi en medley av Thelonious Monks «Round Midnight» og Lionel Hampton og Frances J. Burkes «Midnight Sun». I «Round Midnight» får vi Berhard Hanighens tekst. Mens teksten i «Midnight Sun» er gjort av Johnny Mercer. Og versjonene er både originale og fine. «Round Midnight» tolkes personlig, og et godt stykke fra Monks mange versjoner, og særlig gjelder det Taylors pianospill, og overgangen til «Midnight Sun» er sømløs og helt naturlig, omtrent som om de to låtene hører sammen. Fint!
Så gjør de John Taylors «Cofee Time», en mer «aggressiv» låt, hvor Taylor fører an med tøft spill nesten i Garbarek/Jarrett-landskapet med en fin «vamp» som grunnelement i pianospillet, og med fin ordløs vokal av Winstone. Dette er tydeligvis konsertens siste låt, for her får de med publikum med på å klappe rytmene i deler av låta. Men publikum, selv om flesteparten er jazzstudenter, klarer ikke å følge de to sin rytmiske dans, før de avslutter med Ralph Towners «Celeste». Ingen av de to Towner-komposisjonene er med på platen «Départ», Azimuths samarbeid med den utmerkede gitaristen, men her har man valgt en låt fra Towners plate «Old Friends, New Friends» på ECM fra 1979, mens «The Glide» er å finne på hans album «Crossing» på ECM fra 1995, med gruppen Oregon (Towner (g, p, synth, cor, per), Paul McCandless (ss, obo, bcl, eng.horn), Glen Moore (b, fl, p), Collin Walcott (tabla, sitar, perc, bassdr, snaredr).
Dette er et nydelig ekstranummer i balladetempo, hvor Winstones stemme kommer nydelig fram, og jeg får en følelse av Sheila Jordan, uten hennes særegne, litt lespende stemme i vokalen. Og sammen med Taylors følsomme og fine pianospill, blir dette det perfekte ekstranummer.
I 2010 var jeg invitert til å overvære jazzsommerkurset i Siena, midt i Toscana i Italia (den perfekte invitasjon, spør du meg!), hvor Taylor var en av lærerne. Jeg benyttet anledningen til å gjøre et intervju med pianisten, men siden jeg visste han var fra Manchester, var det viktig å få vite hvilken del av byen han holdt med når det gjaldt fotball før det ble snakk om noe intervju. City eller United? Han svarte at hans far var en nesten fanatisk City-supporter, så da måtte podens ungdomsopprør være å holde med United. Så da kunne vi gjøre intervjuet! Hadde han valgt City, hadde det overhodet ikke blitt noe intervju! Dette intervjuet ble en ytterst hyggelig time, hvor vi var innom alle være felles «bekjente» innenfor den britiske jazzen, og den hyggelige stemningen fortalte mye om hvilken herlig person John Taylor var, som dessverre forlot denne verden den 17. juli 2015, av hjerteinfarkt. Men Norma Winstone er fremdeles blant oss, og forhåpentligvis får vi høre henne i mange år enda.
Dette er blitt et nydelig minne om den utrolig hyggelige pianisten John Taylor og hans «bedre halvdel» Norma Winstone, i et intimt, litt uhøytidelig og deilig konsertopptak fra 1988. Så får vi bare håpe at det finnes flere slike opptak med de to som kan deles med verden etter hvert, for særlig varmere og mer intimt samarbeid på en scene skal man lete lenge etter.
Jan Granlie
Norma Winstone (v), John Taylor (p)
