De fire, unge musikerne i kvartetten Nortonk, holder til i New York, og denne innspillingen er deres debutalbum. De tar utgangspunkt i jazzbandene som dukket opp på 60- og 70-tallet hvor man ikke hadde med noe akkordinstrument, slik at her får vi den klassiske pianoløse kvartetten med trompeteren Thomas Killackey, altsaksofonisten Gideon Forbes, bassisten Stephen Pale og trommeslageren Steven Crammer i seks komposisjoner, hvor hver musiker står ansvarlig for hver sine komposisjoner, hvor Forbes og Killackey er representert med to komposisjoner hver, mens de to andre har fått med en komposisjon hver.
Og de starter med Gideon Forbes’ «Chutes And Ladders», hvor mye av den mer frittgående musikken fra 60-tallet gjør seg gjeldende. Dette kunne blitt en låt som gikk inn i den store mengden uten å markere seg spesielt, men det gjelder ikke for Nortonk. Dette er fire musikere med ideer, det er dyktige musikere og de er originale i sin utforskning av denne musikkformen.
De går videre med Thomas Killackeys fine ballade «Spiders», en låt hvor bassist Pale får råde grunnen i starten før de to blåserne kommer inn med fint spill. Her «leker» de seg rundt et relativt enkelt tema, og alle fire fremstår som utmerkede improvisatører. Tredjesporet, «Duuzh» er også en komposisjon av Killackey, og har mer trøkk i seg, og er en låt med klare røtter i be-bopen, men med en modernitet i seg som er fascinerende. Her dukker minnene om Bobby Bradford og John Carter opp i bakhodet, men også noen tidlige innspillinger med Ornette Coleman og trompetspillet til Woody Shaw. Det samme gjelder i Steven Crammers «GLaDOSs», hvor blåserne gjør en fremragende jobb over et fint komp, og hvor Killackey leverer en strålende trompetsolo før Forbes «svarer» med fremragende altsaksofonspill. Vi får en slags vennskapelig duell, hvor bass og trommer følger de to helt til døra, og hvor Killackeys trompetspill nesten går Woody Shaw og andre trompetere fra samme periode i næringen. Denne låten skifter temperatur og stemning flere ganger, som får deg til å virkelig å spisse ørene og lytte til detaljene. En solid og svært godt gjennomført komposisjon. Så får vi Stephen Pales «Quat», hvor de tidlige innspillingene til Ornette Coleman dukker opp i hodet. En flott komposisjon, hvor særlig blåserne må ha tungen rett i munnen. Og så avslutter de med Forbes’ komposisjon «Herzog», som er platens andre ballade, som låter nydelig i kvartettens behandling.
Musikerne sier selv at de er inspirert av trommeslageren og læreren Kevin Norton, og Nortonk refererer visstnok til hvordan han mente navnet hans måtte være i hans e-postadresse. Bandet likte lyden av ordet, samtidig som de gjerne ville hylle Norton. Samtidig er det mye her som også kan referere til trompetere som Don Cherry og Woody Shaw, og saksofonist Forbes trekker fram både John Coltrane, Lee Konitz og Chris Cheek som noen av sine inspirasjonskilder. Likeledes er bassist Pale, som opprinnelig kommer fra Filipinene, men er bosatt i New Jersey, sterkt inspirert av Paul Chambers, og av «nyere» bassister forteller han at svenske Petter Eldh står høyt i kurs. Og trommeslager Steven Crammer trekker fram Tony Williams som en inspirasjonskilde, sammen med Ed Blackwell, Dan Weiss og Gerald Cleaver. Og hvis du kan tenke deg et band sammensatt av disse musikerne som er nevnt her, så er du faktisk i nærheten av å forstå hvor denne musikken fører deg hen.
Og i løpet av de drøyt 32 minuttene denne platen varer, får vi servert nydelig og kreativ musikk fra fire utmerkede, unge musikere, som har funnet ut hvor de vil med musikken sin. De har røttene godt plantet i 60- og 70-tallet, men tilfører kreative elementer fra nåtidens mest spennende musikk, setter dette sammen og gir oss ytterst inspirerende og kreativ musikk. Og meg treffer de midt i mellomgulvet med denne musikken, som har røttene hos noen av mine gamle favoritter, samtidig som de tar musikken med seg inn i 2021, og gir oss håp om fremtiden.
Jan Granlie
Thomas Killackey (tp), Gideon Forbes (as), Stephen Pale (b), Steven Crammer (dr)
