Hvis det er mulig å tenke seg en kombinasjon av et rockeband som Nirvana, hardtslående jazz a la The Thing og en klassisk kombinasjon av fløyte, harpe og trommer, alt blandet sammen og fordelt jevnt utover et musikalsk landskap, så er man muligens i nærheten av franske Nout.
Trioen består av fløytisten Delphine Joussein, harpisten Rafaëlle Rinaudo og trommeslageren Blanche Lafuente, og etter konserten de gjorde med Mats Gustafsson på SüdTirol Jazz Festival i Bolzano for noen uker siden, fikk jeg stukket til meg denne platen. Den er ikke ny, men ble lansert i september 2021. Men jazz er, som kjent, ingen ferskvare med holdbarhetsdato, så denne relativt korte utgivelsen er like aktuell i dag som for ett par år siden.
Trioen opererer nesten som et punkeband, men overrasker alle nye lyttere med nydelig, og nesten klassisk fløyte og harpespill, før trommeslageren «får nok» og omkalfatrer hele bandet til et rockeband i reneste Nirvana-stil. Men like raskt som de endret seg til et rockeband, tas det hele ned igjen, og tilbake til det sarte og klassiske.
Vi får fem låter, hvorav tre låter er laget av Joussein og to av Rinaudo. Men det spiller ingen rolle hvem som har laget hva, for dette er et godt samarbeidende kollektiv, som vet hvor man skal gå musikalsk. Jeg hadde ikke hørt om musikerne før jeg hørte de på festivalen i Bolzano, og da kom jeg inn ii festivalteltet litt for sent til å høre de første låtene som ble gjort av trioen alene. Men jeg må si at jeg ble heftig overrasket og begeistret da de satte i gang med Gustafsson som gjest på barytonsaksofon og fløyte.
Det føles litt som at det er trommeslager Lafuente som er den heftigste rockeren av de tre. Når hun setter i gang «kjøret», henger de andre seg på med heftig fløytespill og elektrisk harpe som rocker like godt som et heftig rockeband. Harpen låter som en el.gitar i full fyr, og fløytespillet overgår det man fikk fra Ian Anderson i Jethro Tull, som vel er den viktigste fløytisten i rockehistorien. I de rocka sekvensene låter det tungt og tøft, med et drivende tøft trommespill, mens de i de «sartere» sekvensene kan låte som et vakkert kammerorkester. Og når de «trøkker til», er det nesten som å høre The Thing på det heftigste.
Dette er en trio som man bør sende rundt på jazzfestivaler i hele Europa. Og jeg vet hvilke festival jeg skal jobbe knallhardt for å få dem til – og da gjerne sammen med Mats Gustafsson (og kanskje et par andre råtasser). Platen klokkes inn på under halvtimen. Men i løpet av den halvtimen får vi en salig og deilig blanding av rock, moderne, frittgående jazz og sart fløyte og harpespill. Og hele veien låter det grisetøft og heftig.
Jan Granlie
Delphine Joussein (flute), Rafaëlle Rinaudo (el.harp), Blanche Lafuente drums)
