I de senere årene er det en mengde nye band som har sluppet plater, som låter mistenkelig likt. Musikken ligger i grenselandet mellom pop og jazz, det er kvinnelige vokalister, som gjerne synger svært uanstrengt og «nedpå», og bandet er lavmælt kontrollert, og alt er veldig, veldig søtt og vakkert.
Dette synes jeg lenge har vært en sterk tendens i Danmark og Norge, men nå har også svenskene begitt seg ut på denne farefulle ferden av å havne i samme selskap som altfor mange andre band. Nå kan man for så vidt si det samme om en del frijazz-ensembler som holder på, men jeg føler at det er vel så utbredt blant unge kvinnelige vokalister som skal lage plate.
Derfor skal det også veldig mye til for at man merker seg platens innhold utover at det er vakker, nedpå og musikk som passer en sen kveld med noe godt i glasset.
Men Nuaia makter faktisk å skille seg ut fra mengden av slike plater. Riktignok er arrangementene spinkle, enkle og med mer enn ett bein i popmujsikken, men det er noe med vokalist Sofie Norlings stemme som fascinerer. Likeledes liker jeg hvordan de to andre musikerne angriper musikken på. Mika Forslings enkle, men ytterst effektive gitarspill og, ikke minst, Michaela Østergaard-Nielsens fine og oppfinnsomme trommespill.
Vi får ni låter i landskapet til Anneli Drecker og (litt) Bel Canto, og helt sikkert ei røys med andre innenfor popsegmentet som jeg ikke er så bevandret i.
Musikken er sjelelig, åpen og innimellom ytterst vakker. Og slik musikk trenger man når ørene og hodet trenger balsam og vellyd.
Jan Granlie
Sofie Norling (v, live elec), Mika Forling (g, synthg, mbira, hank drum, soinet, synth, live elec), Michaela Østergaard Nielsen (dr, perc, vibrahonette, pianet), Albin Johansson (p), Jonny Bentlöv (tp)
