(Vi har mottatt en ny anmeldelse av dette albumet, på engelsk fra vår skribent Lars-Göran Ulander. Derfor velger vi å publisere den tidligere anmeldelsen sammen med med nye. Ulanders anmeldelse kommer først).
Ole Kock Hansen has played an important role in Danish jazz since the 1960´s as a pianist and bandleader. He has time and again returned to his Danish musical roots also as leader for The Danish Radio Big Band and together with his lifelong friend Niels Henning Örsted Pedersen. In 1978 he released his highly praised album “På En Grön Bakketop” full of traditional Danish music in widely not to say wildly different settings. On his brand new duo album with younger generation bassist Thomas Fonnesbaek he is back on the roots track in a double sense. He explores the duo format from an extended Scandinavian roots point of view. The result is a veritable tour de force.
“Fine Together//Nordic Moods” covers, not only traditional music from the Nordic countries but also original music of NHÖP, Thomas Fonnesbaek and legendary Danish pianist Leo Mathiesen. There is also music of Swedish national poet Evert Taube and a more than surprising rendition of the old Finnish/Swedish sea-chanty “En sjöman älskar havets våg”(A Sailor Loves the Rocking Sea). Check it out and also try to find the original for comparison. It is obvious. Anything goes! There are 16 songs altogether. Lars Gullin´s “Fine Together” is the title track. There may be more reasons for that other than the tinge of Swedish melancholy you find in all of his music. My guess is Kock Hansen really likes his updated late-romantic harmonic complexity. They are two of a kind. He manages to take it even further. Gullin was one of the 1950´s pioneers in search for a Swedish jazz identity. Strange as it may seem it was almost considered a blasphemy.
Django Reinhardt aside, up till the early 1950´s jazz was an all American affair. You were supposed to play it the American way. New Orleans traditionalist or be-bopper made no difference even if you played “better” than the originators. For those who didn´t like jazz, the vast majority, jazz still was regarded a foreign element and a most real threat to European culture. Challenging both aspects some musicians made up their minds in doing the impossible. Creating a jazz relating to their own roots. “Ack Värmeland du sköna” paved the way in Sweden. It´s a traditional possibly Swedish song with provenance. Smetana used it in “The Moldau” and there it is possible to trace it back to the Netherlands and even to 16th century Italy. When Stan Getz and Bengt Hallberg (1951 and later Miles Davis (1956) recorded it as “Dear old Stockholm” they made it a jazz standard and a green light for more. Lars Gullin was one the pioneers together with Bengt-Arne Wallin who passed away 2015. Inspired by Quincy Jones he orchestrated folk music for the groundbreaking orchestral album “Old Folklore in Swedish Modern”. There also were others like Nils Lindberg and Jan Johansson. To the more rigorous jazz fans and critics it was upsetting. Lars Gullin had to cope with his music being labelled “fäbodjazz” (pasture jazz). When young Norwegians like Jan Garbarek som10 years later implemented their national revolution they were ridiculed for playing so called “fjordjazz”. I am not sure about when it happened in Denmark but I know pianist Ole Kock Hansen and legendary Niels Henning Örsted Pederson are pivotal for adding Danish music to the jazz repertoire in the 1970´s. Today we skip the national and talk about jazz from Scandinavia as a specific Nordic Sound as if it was something tangible and even audible giving the notion of a jazz being Danish, Swedish, Icelandic, Finnish or Norwegian. It has become something of a cliché. For the sake of argument Peter H. Larsen comments on the subject in the liner notes to Ole Kock Hansen and Thomas Fonnsbaeks “Fine Together//Nordic Moods.”
I totally agree with his conclusion of Scandinavian Music being much more than “the sound of tranquil, light summer nights.” How about universal?
On the whole the question of jazz being national is no longer of interest. Who cares today?
We all carry rudiments of a collective cultural memory. It is most certainly also unavoidably colored by nature as well. So why not use it. It may be beneficial. In the end the only thing that matters is how you do it like Ole Kock Hansen and Thomas Fonnesbaek. Be yourself do not overdo it.
The generation gap between the two is of no concern. They share a common ground on equal footing as they take turns as soloists or together. Challenging each other as the conversation develops. It is evident Kock Hansen feels as at home with Fonnesbaek as ever with NHÖP. It is duo-playing of the highest order. Very much in the modern mainstream, nothing revolutionary, but distinctly personal. It is no longer unchartered land like 50 years but is just as fresh.
They treat the material to work for their purposes making it their own music as say would Beethoven or Nielsen have done. Limited only by their own temperaments and stylistic preferences. The first track ”O, Tysta Ensamhet” is a good example. Swedish legend Jan Johansson made it famous as “Visa från Utanmyra”. He made it the minimalistic Swedish jazz standard he reluctantly had to live with for the rest of his short life. His signature song.
Kock Hansen and Fonnesbaek uses the original to find an equally compelling entrance into the music and develop it quite differently, as they do with all the songs on this record. Seldom deviating too far from the originals. Closest to the original Kock Hansen is in the last piece “Afsted , Afsted! I danske Helte.” (Off, Off! You Danish Heroes) an Anthem from a 19th century war with Germany. It starts off and ends as written with a middle sections that smoothly turns it into a bluesy walking bass feature. It is like an off the cuff encore to a lovely concert of Nordic music. It all fits “Fine Together”.
Lars-Göran Ulander
Hører man på den delen av den skandinaviske jazzen som kan forbindes med folkemusikk i et av de nordiske landene, får man ikke det samme resultat. I den norske musikken kan man, enten man vil eller ikke, fornemme høye fjell og dype fjorder, mens det i den svenske er det nesten alltid et streif av melankoli, i den islandske bruser Atlanterhavet, og i den danske kan man fornemme solen i en nyutsprunget bøkeskog.
De to musikere på denne CDen spiller musikk, som har sin rot i flere av de nordiske land, og lytter man ekstra godt etter, vil man kunne høre forskjellen. Men først og fremst spiller de improvisert musikk på et meget høyt plan.
Ole Kock Hansen og Thomas Fonnesbæk representerer hver sin generasjon i det danske jazzmiljøet. Kock Hansen er den erfarne musikeren, som har satt et uutslettelig preg på dansk jazz siden slutten av 60-årene, ikke minst som den, som mest seriøst har jobbet med å inkorporere den nasjonale danske musikkarv i jazzen.
Fonnesbæk er fra den yngre generasjonen, imponerer, ikke minst på grunn av sin teknikk og ved den måte han bygger videre på den tradisjonen, som Kock Hansen-generasjonen har skapt. Begge musikere har et spesielt forhold til bassisten Niels-Henning Ørsted Pedersen. Kock Hansen var hans nære samarbeidspartner, nettopp med det typisk danske, og Fonnesbæk har ikke unngått å ha NHØP som et av sine forbilder.
Allikevel er ikke dette en hyllest til NHØP. Ole Kock Hansens spill har utviklet seg konstant siden NHØP døde i 2005, hør bare hans harmoniseringskunst på denne innspillingen, og Fonnesbæk har skapt sin egen jordnære tone på sitt instrument, som er mørkere i uttrykket enn de fleste av hans kolleger, inklusive NHØP.
Vi får i hovedsak tradisjonelle melodier, som det skandinaviske folk kjenner. Derfor er det også en viss sjanse man tar, når man gjør en plate som denne. Man er vant til å høre melodiene i helt andre versjoner, men det også noe som gjør denne innspillingen til en perle. De gjør de kjente melodiene på en fremragende og respektfull måte, og å gjøre denne musikken til svingbar jazz, krever sine musikere. Men disse to danskene får det virkelig til å swinge!
Vi får også komposisjoner av den tysk/danske komponisten og organisten Christoph Ernst Friedrich Weyse («Natten er så stille» og «Alltid frejdig, når du går»), den svenske barytonsaksofonisten Lars Gullin («Fine Together»), bassmaestro Niels-Henning Ørsted Pedersen («Those Who Were», «My Little Anna», hvor Fonnesbæk virkelig beviser hvem hans ideal er, og «Uncharted Land»), den danske pianisten Leo Mathisen («Bell») og den svenske trubaduren Evert Taube («Nocturne»), pluss Fonnesbæks egen «Spring Waltz» og Kock Hansens «Blues for a Lion».
Og hele veien er dette bare så vakkert. De to musikerne passer perfekt sammen, og vi får minner, både fra NHØPs forskjellige duosammensetninger og mye av musikken vi har fått høre fra Jan Johansson.
Kock Hansen må være utstyrt med verdens største ører, og hans og Fonnesbæk spiller som siamesiske tvillinger disse dagene i Nilento Studioet i Göteborg, for bedre enn dette kan det nesten ikke gjøres.
Hele veien gjennom spiller de med stor respekt for originalene (hvis man kan kalle tradisjonelle melodier for det), og måten de tolker de andre komponistene på, er fremragende.
Og så må jeg bare trekke fram det superbe coverfotoet, tatt av Ole Mortensen. Det er med på å gjøre denne duoinnspillingen så nær det perfekte det er mulig å komme.
Jan Granlie
Ole Kock Hansen (p), Thomas Fonnesbæk (b)
