På skive

OLE PAUS

«Så nær, så nær»
DRABANT, DM106CD

Så skulle vi oppleve dette også! Norges nasjonalskald, ved siden av Alt Prøysen, Vidar Sandbæk og noen få andre som for lengst har gått ut av denne tiden. At Ole Paus skulle gå i kompaniskap med ett av de mest framtredende, toneangivende og beste rockebandene i landet, for å utgi plate sammen. Innspilt i Frankrike i juli 2019, og med 10 nyskrevne tekster av Ole Paus med melodier av gitaristen Reine Fiske.

Ole Paus har helt siden han debuterte på plate med «Der ute, der inne» i 1970, vært den uten sammenligning mest spennende visesangeren i Norge. Han har ele sitt liv vært en rebell, som aldri har sett seg hverken til høyre eller venstre i sin kunst, og i alle fall ikke bakover. Han har laget noen av de fineste viselåtene innenfor den norske musikken, så som «Kajsas sang» fra innspillingen «Zarepta» i 1974, «Merkelige Mira», «Når du kommer hjem», «Da tåken lettet» og «Ruben bærer lyset» fra «Blues for Pyttsan Jespersens pårørende» fra 1973, og gjennombruddet sammen med rockebandet Pussycats, «Garman» med låter som «Leieboer», «Jacobs vise», «Sett deg ned» og «Født på et fjell». I en periode skrev han de mest satiriske låtene i norsk historie, som gjerne ble utgitt som «Pausposten», med den uslålige «I en sofa fra IKEA» som en höydare, og hans strålende samarbeid med Jonas Fjeld og deres konsertsuksesser «To rustne herrer», med perlerader av strålende låter, så som «Søster Drift», «Tordensky», «Innerst i sjelen», «Engler i sneen», «Nerven i min sang» og «Hun kom som en engel». Han har samarbeidet mye med Ketil Bjørnstad, blant annet storverket «Leve Patagonia» og «Lise Madsen, Moses og de andre». Han har laget operaer, kirkemusikk, korverk og han har spilt i filmer og TV.

Motorpsycho har holdt det gående som et av Norges lengstlevende rockeband, med en rekke strålende pløateutgivelser bak seg, og ikke minst konserter. Men å koble seg sammen med nasjonalskald Paus hadde jeg rett og slett ikke sett komme.

Men her er den altså. En plate hvor Paus igjen beviser sin storhet som tekstforfatter, og gitarist Reine Fiske som med stor overbevisning plasserer Paus inn i Motorpsychos musikalske verden, omtrent som han ikke skulle gjort noe annet de siste 50 årene.

Og det begynner med en kort intro med Paus og gitaren, før rockebandet kommer inn og vi beveger oss litt etter litt inn i Motorpsychos musikalske verden.

Åpningssporet, «Hvitt lys (Dolphins farvel)», er en typisk Paus-tekst, som tar oss tilbake til samarbeidet med Pussycats på «Garman» i 1972. og herfra og ut, er dette et samarbeid som man virkelig kan lure på hvorfor ikke har startet før.

Andresporet «Klaus og livet» er en nydelig vise, som minner om flere av hans beskrivelser av enslige sjeler som for eksempel «Gamle haiens vise» fra debutalbumet eller «Rhoderick Nilsen» fra samme album, og «Gud bevare landsbyen min» er en tekstperle, som rusler fredelig av gårde, så fredelig som Motorpsycho er i stand til å rusle. «Vardøger» er som å ta Paus inn i Bob Dylans univers, både tekstlig og melodisk, og «Ingenmannsland» er en typisk Paus-tekst, som nesten kan tolkes som en seriøs variant av «I en sofa fra IKEA», mens «Helt tilfeldig» er en vakker vise med to akustiske gitarer (Paus og Ryan) med en sår tekst om nederlaget, som føyer seg godt inn blant Paus’ beste tekster.

Så følger «Fest i hovedstaden», som tar oss inn i rocken igjen, og som er en bitende, klar og politisk kommentar til hva som de senere årene har skjedd i Oslo, og som har forandret byen til noe Paus overhodet ikke liker, mens «Tvillingen» er en låt om å ville være som alle andre, og plutselig oppdage at man har en tvilling.

Så følger «Blonde beist», som også er en duo med Ryan, som handler om litt utagerende blonde damer på vei hjem i natten. En nydelig liten observasjon fra den alltid observante Paus.

Så avslutter de med «Ruinbyen», en lengre låt, som passer perfekt inn i Motopsychos musikalske univers. Det er jo ikke uvanlig at de lager låter som varer en stund. Og her får vi dem med en fin tekst av Paus, med all den variasjon og temperatur vi er vant til å få fra trønderbandet.

Det er noe med den hese stemmen til Paus, som egentlig har vært der hele tiden, mer eller mindre, men som egentlig bare blir mer og mer troverdig etter som han blir eldre. Og å sette han sammen med Motorpsycho må være en av de beste ideene i norsk musikk på svært lang tid.

Tekstene til Ole Paus på denne innspillingen, kunne nesten vært utgitt som diktsamling – så bra er de. Og avslutningen, «Ruinbyen» er strålende.

Det er ikke så mye som vitner om positiv optimisme fra Paus på denne platen. Men når han er absolutt best, er når han skriver tekster om de glemte i samfunnet. De man ikke ser så ofte, og som ikke blir trukket fram når festtalene skal fremføres. Men de menneskene har sin egen «stemme» i Ole Paus – og nå også med veteranrockerne i Motorpsycho. Og takk for det!

«Så nær, så nær» er et nødvendig album, som gjør godt i disse tider hvor man helst skal holde seg hjemme og innendørs. Og ifølge myndighetene og forståsegpåere, så er julen den vanskeligste tiden for de som føler seg alene og isolerte. Så mitt råd til politikere, millionærer og andre som ser på julen som en lysets tid, hvor man skal samles med familien, spise god mat, dele gaver, og la verden utenfor de julelysende vinduene være der, uten at de trenger å bry seg om de som befinner seg der ut i mørket, og som ikke har det like hyggelig i denne tiden, om å kjøpe denne platen til seg selv og alle andre likesinnede før jul, og spille den høyt i de tusen hjem under julemiddagen. Så kan vi håpe på at en og annen får noe annet å tenke på.

Jan Granlie

Ole Paus (v, g, harm), Reine Fiske (g, mellotronpiano, v), Tomas Järmyr (dr, perc, v, stringarr), Hans Magnus Ryan (g, v, p, mellotron), Bent Sæter (b, g, v, mellotron, cymb), Mari Persen (vio)  

Skriv et svar