Trubaduren, opprøreren, tekstforfatteren og komponisten Ole Paus og pianisten og forfatteren Ketil Bjørnstad ble venner på tidlig 70-tall. Dette har Bjørnstad fortalt levende om i sin nyutkomne selvbiografi, «Sytti-tallet», hvor mye av boken handler nettopp om deres nære vennskap. At to så forskjellige personligheter skulle ende opp som gode venner, er nesten litt rart, men for norsk populærmusikk var det et blinkskudd.
I Bjørnstads barndomshjem, i Frognerveien 55, på Oslos beste vestkant, ved Frogner plass, et par steinkast fra Vigelandsanlegget, traff de hverandre ofte, og i 1972 lot Bjørnstad båndopptageren gå, på gutterommet, med Paus’ gitar og stemme.
For et par år siden erklærte Paus at han ikke lenger skulle utgi plater, noe han har holdt, men lite visste han kanskje da, at Bjørnstad satt på disse opptakene, som nå er blitt «Sanger fra gutterommet».
Vi får hele 29 låter og dikt, fremført av en ung Ole Paus med gitaren. To år tidligere, i 1970, kom Paus’ første plateinnspilling, «Der ute, der inne», og samme år som disse opptakene er gjort, var han i studio med et av norges mest populære rockeband på den tiden, The Pussycats fra Tromsø, for å gjøre gjennombruddsplaten «Garman», og året etter kom en av mine personlige favoritter (sammen med «Zarepta» fra 1974), nemlig «Blues for Pyttsan Jespersens pårørende»).
Vi får låter fra «Der ute, der inne» og fra «Garman», i soloversjoner. I tillegg får vi en rekke låter som aldri tidligere er utgitt, blant annet Hans Børlis tekster «En skål i heimbrent» og «Langt inn på skoga», som vel ligger akkurat så langt unna det man forventer å høre fra Paus som det er mulig å komme, samt Harald Sverdrups «Lei deg ved din hånd, mitt barn» og «Keiseren av Kina» og Gunnar Bull Gundersens «Jeg åpnet vinduet».
Nå lurer du kanskje på hva en anmeldelse av Ole Paus har å gjøre på salt-peanuts.eu. Men vårt motto har hele tiden vært «Strong Music» eller «sterk musikk», og er det noe Ole Paus sine melodier og tekster har vært opp gjennom årene, så er det akkurat det, sterk musikk!
Jeg mener bestemt at Ole Paus siden debutplata «Der ute, der inne» har vært norges sterkeste tekstforfatter, samtidig som han har laget en rekke strålende melodier. Sjekk for eksempel ut låter som «Brostein», «Dukken Barbara – en skillingsvise» eller «Kajsas sang» på Zarepta, og du vil forstå hva jeg mener.
Å få disse tidlige låtene fra Paus samlet i så enkle versjoner som overhode mulig, gjør at tekstene kommer enda bedre fram enn i «orkesterversjonene». Og selv om alt på «Sanger fra gutterommet» ikke vil stå igjen som bautaer i norsk populærmusikk, så får vi et flott bilde på hvor han sto i tiden da han var i ferd med å bli en av de store. Og jeg er overbevist om at han og tekniker og produsent, Ketil Bjørnstad har hatt det kjempemorsomt når de har gått gjennom disse båndene.
Jan Granlie
Ole Paus (v, g)
