På skive

OMRI ZIEGELE TOMORROW TRIO

«all those yesterdays»
INTAKT RECORDS, INTAKT CD 333

Saksofonisten Omri Ziegele er født i Israel i 1959. Han studerte i Boston og i London med blant andre Clifford Jordan, og har vært profesjonell musiker siden 1980. Han har gjort duoprosjekter med pianisten Irène Schweizer, spilt i hennes trio, Where’s Africva Trio, og i trioen Schweizer Holz Trio med Urs Leimgruber og Hans Koch og en rekke andre prosjekter.

Nå er han ute med trioplaten «all those yesterdays, sammen med bassisten Christian Weber og trommeslageren Han Bennink, som riktignok ble innspilt allerede i 2016, men ikke mikset og utgitt før i år.

Ziegele har utgitt flere plater tidligere på det sveitsiske selskapet Intakt Records, og her på salt peanuts* har vi tidligere anmeldt flere av dem, blant annet bandprosjektet Omri Ziegele Where’s Africa, hvor han spiller med Yves Theiler (keys, reed organ, melodica, v) og Dario Sisera (perc, dr). Og anmeldelsen av den platen kan du lese HER.

Vi får seks komposisjoner, eller ført i pennen av Ziegele, og de starter med «Line for a Friend of Mine», en kreativ og energisk sak, hvor alle tre er helt framme på tuppa for å yte sitt beste. Og spesielt legger man merke til Ziegeles tøffe altsaksofonspill sammen med Benninks utrolige driv på trommene, mens Weber hele tiden er den som holder beaten og sørger for at de ikke «tar helt av» allerede i åpningssporet.

Vi legger merke til Ziegeles fine tone i altsaksofonen, som er tradisjonell og ikke så veldig langt unna for eksempel Phil Woods. Men forskjellen til Woods er allikevel relativt stor. For dette er jazzmusikk som er adskillig friere enn det Woods noen gang kom opp med (i alle fall så vidt jeg vet).

Andresporet, «O. My God» er dedikert til en annen altsaksofonist som har satt store spor etter seg i den nyere jazzen, nemlig Ornette Coleman. Her inkorporeres også diktet «The Lake Isle of Innisfree» av W. B. Yeats, som blir fremført av Ziegele. Dette er en blues som tar oss noen år tilbake i tid, til de første møtene vi hadde på plate med Ornette Coleman, og med strålende «fireflate» spill av Weber, og drivende deilig trommespill fra Bennink, blir dette et høydepunkt. Her er Ziegeles altsaksofonspill ytterst energisk, hvor han gjør hva han kan for å vri de tøffeste tonene ut av saksofonen, før det roer seg ned med en utrolig deilig trommesolo fra Bennink, som er akkurat slik vi elsker med hans spill, før Weber følger opp med en nydelig solo som veksler med Benninks innspill, før diktet kommer inn og vi får en følelse av Charles Mingus og nen av hans utspill, eller Amiri Baraka.

Tittelsporet «all those yesterday er nok en drivende sak med deilig altsaksofonspill over et utrolig solid komp, mens «Donders Wonders» tar oss med inn i noe som kan ligne på Henry Threadgills band AIR, med altsaksofonspill som kan minne om Threadgill, men med et adskillig tøffere trommespill.

Deretter får vi «Saw That Smile», som befinner seg litt i samme landskap, og som er så tøft som det nesten er mulig å få slik triojazz, før de avrunder settet med å ta det litt ned i «When the River Spoke», som swinger nesten hemningsløst og fint, men stødig bass-spill, fantastisk trommedriv og nydelig altsaksofonspill på toppen.

«all those yesterdays» er blitt en strålende plate i det litt moderne jazzlandskapet, hvor vi møter tre musikere som virkelig har funnet hverandre. Og at ikke denne trioen ble invitert på alle mulige, europeiske og amerikanske jazzfestivalen etter at de var i studio i 2016, er merkelig. Men kanskje kan vi få en reunion for trioen nå, etter at denne fantastiske platen er ute. Og hvis du har sans for det Threadgill gjorde med trioen AIR for en del år siden, så skal du absolutt sjekke ut denne innspillingen, for dette swinger om mulig enda mer og bedre enn den utmerkede trioen AIR. Og tøffere trommespill enn det vi får her, skal du lete lenge etter!

Fantastisk!

Jan Granlie

Omri Ziegele (as, v), Christian Weber (b), Han Bennink (dr)

 

Skriv et svar