Saksofonisten Patrick Shiroishi og trommeslageren Mark Kimbrell, som begge spiller i et progrock-band kalt Upsilon Acrus, har laget dette 29 minutter lange enkellåtsalbumet, med tilhørende musikkvideo, eller kanskje jeg heller skal si kortfilm. Som filmentusiast setter jeg stor pris på tilhørende musikkvideo. Da får jeg kanskje både et bra album og en bra film, så det er vinn/vinn, spør du meg. Jeg velger derfor å anmelde dette som en totalpakke, men anerkjenner fullstendig musikken som et separat verk.
Men dette er absolutt ikke noen typisk musikkvideo hvor musikerne står og spiller, dette er en fullstendig fiksjonell kortfilm med albumet som eneste lydspor. Video/filmen er utgitt sammen med albumet, som bare består av én låt som følger albumtittelen. Jeg spenner meg fast i sofaen, setter volumet på elleve, videoen i fullskjerm og trykker start.
Det ulmer og rumler i gode ti minutter før trommerytmen finner et stødig tempo og saksofonen begynner å male et slags motiv. Jeg var ikke klar over for jeg satte igang filmen/platen, at dette var et duoalbum, kun bestående av trommer og saksofon, og da er det jo nesten umulig å ikke tenke på John Coltrane og Rashied Ali. Filmen er også i gang, men det er til nå lite sammenheng med musikken. Det er dialog, men filmen har ikke lyd, så vi hører kun musikken, og heller ikke noe hva noen sier, til tross for at det er dialog. Artig nok er undertekstene på et tilsynelatende fiktivt språk; i hvert fall en rekke krusseduller jeg ikke kjenner igjen. Saksofonen, som angivelig er spilt gjennom en gitarforsterker tar seg vesentlig opp, og det begynner å bli en spennende blanding av nytt og gammelt, kaldt og varmt, lett og tungt. Videoen er fablende, tilsynelatende ikke satt til nåtid, da det er store steinhaller, en vakt i brynje og andre ting som tyder på en svunnen tid, men også moderne elementer som plasthansker og tusjer. Jeg er spent.
Halvveis inn i den knapt halvtime lange låta får vi nok et brudd, og etter et lite mellomparti tar tempoet seg opp til nye høyder. To tredjedeler inn i låta får vi servert en hylende saksofonsolo som Pharoah Sanders kunne vært stolt av. Samtidig beveger filmen seg over i en merkelig montasje kun bestående av lynrask klipping av tegninger på et tre, som dessverre ikke gir meg så mye. Men det begynner å bli hektisk. Det er intens tromming i begge kanaler, og knallharde blåsesoloer hele resten av låta, og noe jeg tror er et orgel. Filmen blir også stadig mer underlig, og jeg vet ikke helt om det egentlig er noen betydning utover det vi ser på skjermen.
Jeg vet ikke helt hva tittelen prøver å fortelle meg, men dæven så tøft dette marerittaktige omslaget er. Du kunne fint overbevist meg om at dette er omslaget til et black metal-album, og for undertegnede er det et kvalitetstegn. Og om musikken og den lille filmen fungerer som totalpakke er jeg heller ikke sikker på. Så til syvende og sist blir musikk, film/video og albumcover kanskje litt for adskilt til at jeg kan se helheten i dette. Uansett, står musikken stødig på egne bein, og det er både en unik og brutal duo-utveksling vi får servert på en knapp halvtime. Jeg anbefaler å prøve ut dette albumet både med og uten musikkvideo.
Chris Risvik
Patrick Shiroishi (s), Mark Kimbrell (dr)
