I disse koronatider tror vi mange vil ha godt av den nye platen til den internasjonale kvartetten Orchestra Nazionale Della Luna og deres utrolig gode timing med tittelen «There’s Still Life On Earth». Dette er en tittel som både kan henspeile på hvordan vi behandler jorden om dagen, og at de fremdeles øyner håp for menneskeheten. Samtidig er det naturlig å knytte tittelen til den pågående koronakrisen som holder verden i et knipetak om dagen.
Dette er et band som består av pianisten Kari Ikonen fra Finland, saksofonisten Manuel Hermia fra Belgia, bassisten Sébastien Boisseau fra Frankrike og trommeslageren Teun Verbruggen fra Belgia. Bandet ble startet for fem år siden og deres første album kom ut i 2017, en plate som dessverre har gått oss hus forbi.
Men vi kan i stedet glede oss over deres andre plate, med den (for tiden) perfekte og håpefulle tittelen «There’s Still Life On Earth».
Vi får hele 12 komposisjoner, hvorav sju er skrevet av Ikonen, fire av Hermia og en av Ikonen og Hermia i fellesskap. Og det starter med Ikonens tittelspor. Og hele veien er dette veldig typisk europeisk jazz i den moderne og melodiske delen av skalaen. Ikonen spiller hele veien en viktig rolle som en energisk pianist, og i noen låter plukker han også fram moog synthesizeren og vi får et litt annet lydbilde. Og det er spennende å høre hans energi sammen med, særlig trommespillet til Verbruggen, som også Er ytterst energisk.
Mye av musikken gir en slags følelse av at den kommer fra India og de arabiske landene, blandet nennsomt sammen med elektronikk. Og den etniske følelsen kommer i stor grad av Hermias saksofonspill, pluss der hvor han plukker fram fløyten og bansurien (også en fløyte som brukes en del i den indiske musikken). Hør for eksempel på Ikonens «Al Bahr», hvor dette kommer spesielt tydelig fram.
Jeg har stor sans for musikere som nærmer seg folkemusikken i sin jazzutøvelse. Ikke bare slik Jan Johansson gjorde det i forhold til den svenske folkemusikken, men også når man beveger seg lenger sør og til områdene rundt Midt-Østen og lenger østover. Og når denne musikken settes inn i en jazzkontekst, kan det bli riktig bra, noe jeg synes disse fire herrene klarer å få til på en god måte.
Det blir litt «friere» og mer mellom-europeisk i de låtene Hermia står ansvarlig for. Men det er med på å gjøre platen variert og spennende, og det er aldri slik at det blir påtatt eller kunstig. Dette er fire musikere som vet hva de vil med musikken. I Hermias «Ecocracy», som kanskje er den «frieste» låten på platen, «leker» de seg lett og lekent med de frie elementene, uten at det går utover spenningen og det interessante ved komposisjonen. Og sjekk like godt ut Hermias «Internal Duality», som også er eksperimenterende og fin.
Og slik fortsetter platen. Med etniske tilnærmelser kombinert med mellom-europeisk og melodiøs, moderne jazz som fremføres med stor overbevisning. Jeg må innrømme at jeg best liker de låtene hvor Ikonen spiller piano, men han overdriver ikke i bruken av moog, så det er akseptert. Og kompet, med Boisseaus bass og Verbruggens litt tunge trommer, er med på å fullende dette spennende albumet.
Jeg vet ikke om så mange andre band som spiller disse formene for jazz på samme plate like gjennomført som vi får det servert her. For gjennomgående er dette spennende musikk, som både er variert og kreativ, og hver av musikerne leverer fine bidrag til å få helheten til å fungere såpass bra som den gjør.
Jan Granlie
Kari Ikonen (p, moog), Manuel Hermia (s, fl, bansuri), Sébastien Boisseau (b), Teun Verbruggen (dr)
