Lynn Cassiers er en Brussel-basert sanger/soundscaper på den nye jazz- og improscenen. I Belgia har hun jobbet med moderne jazzensembler som Octurn, The Brussels Jazz Orchestra og Mäâk. Hun er en del av band som Tape Cuts Tape (w Rudy Trouvé/Eric Thielemans), Flying Nimbus (w Manolo Cabras), Lilly Joel (w Jozef Dumoulin), Oba Loba, Lidlboj, Alexandra Grimals ‘Naga’, ‘La Vapeur au-dessus’ du Riz’ (opera clandestin av Alexandra Grimal), og bassisten Eve Beuvens Tri(w)ords. I tillegg til å opptre solo og som medmusikant, leder hun også egne prosjekter så som de to prosjektene Imaginary Band og YUN, som begge har utgitt plater på Clean Feed-selskapet. Hun er også halvparten av duoen Holsen & Cassiers som kom med platen Walking In Circles på Stroom Records/Matomah Record for en stund siden, og som fikk positiv omtale på salt peanuts*.
På dette konsertopptaket fra Jazz Cava i Vic i Spania den 7. mai 2022, under den 24. jazzfestivalen i byen, møter vi henne sammen med Oriol Roca Trio, en Barcelona-basert trio bestående av Manolo Cabras på bass, Giovanni Di Domenico på piano og Oriol Roca på trommer. Og vi får sju komposisjoner av Roca og med tekster av Cassiers, hvorav «The Mutilated» er en oversettelse av Gabriel Ferraters dikt «El Mutilat». Og de starter med «What’s The Point?», og umidelbart reagerer jeg på lydkvaliteten på opptaket. Her er det altfor mye reverb i miksen, særlig på vokalen, noe man burde ha unngått. Og det er dette jeg henger meg opp i, slik at den fine bass-soloen nesten blir glemt. Men det er kun Cassiers stemme som «forsvinner» i reverben. De andre instrumentene er klare og tydelige. Andresporet, «I Should Be Going» starter med en lang pianosolo, hvor man nesten kan høre at pianisten er spansk i måten hans temperament preger låten. Her er fremdeles vokalen «ullen», og det er synd, for man kan fornemme at Cassiers vokal er med på å løfte musikken. Men trioen spiller strålende, men jeg synes det blir nesten litt uforskammet overfor en såpass dyktig vokalist som Cassiers å avfeie henne med såpass dårlig lyd.
Og slik fortsetter det egentlig gjennom hele albumet. Med mine ører, som riktignok ikke er som de en gang var, klarer jeg ikke høre hva hun synger. Selvsagt får jeg en fornemmelse av spennende vokal innsats, men det er omtrent som konserten er gjort i en kirke, og vokalen ikke er utstyrt med egen mikrofon.
Men ser vi bort fra det – noe som er vanskelig nok i seg selv – så er dette en lyrisk og fin innspilling, med fine komposisjoner, gode musikere og en vokalist som vet hva hun holder på med, hadde vi bare hørt henne bedre.
Jan Granlie
Lynn Cassiers (v, elec), Manolo Cabras (b), Giovanni Di Domenico (p), Oriol Roca (dr)
