
For mange av de amerikanske jazzmusikerne som kom til Europa, var Sverige i 50-Ă„rene den viktigste destinasjonen ved siden av Paris. Derfor var det ingen overraskelse at saksofonisten Stan Getz slo seg ned her i 1958, da han ankom kontinentet. Det var heller ingen overraskelse at det ble Jan Johansson som ble hans viktigste, «lokale» samarbeidspartner, eller at han var med de gangene Getz fikk spillejobber i Danmark. I KĂžbenhavn ventet den perfekte bassisten for denne konstellasjonen, og da snakker vi ikke om Niels-Henning Ărsted Pedersen, som fremdeles var for ung til Ă„ markere seg, men den amerikanske bautaen Oscar Pettiford, som hadde bosatt seg i byen. Han var pĂ„ det tidspunktet 36 Ă„r, og i februar 1960 var han i studio i KĂžbenhavn og spilte inn seks lĂ„ter hvor han var den viktigste solisten. Fem av disse Ă„pner denne perlen av en plate, som nettopp er sluppet pĂ„ det danske selskapet Stunt, hvor pianisten Ole Mathiesen har vĂŠrt pĂ„ roteloftet og funnet innspillingene.
Pettiford var en av etterkrigstidens ledende bassister, ikke bare pÄ bass, men ogsÄ pÄ cello.
De fem sporene, «Sonny Boy» med strÄlende cellospill av Pettiford, «Willow Weep For Me», «There Will Never Be Another You», «The Nearest Of You» og hans egen «Now See How You Are», hvor han ogsÄ trakterer celloen, har han med pianisten Bent Axen, bassisten Erik Moseholm og trommeslageren (og postmannen) Finn Frederiksen. Vi fÄr strÄlende spill, spesielt fra Pettiford og Axen, mens Moseholm og Fredriksen holder skuta pÄ rett kjÞl.
Deretter gĂ„r vi tilbake til den 28. oktober 1959, hvor Pettiford mĂžter tenorsaksofonisten Stan Getz, pianisten Jan Johansson og trommeslageren Joe Harris, og fra Tivoli Garden fĂ„r vi hĂžre Pettifords «La Verne Walk», Benny Golsons «I Remember Clifford» og Coleman Hawkinsâ «Stuffy». PĂ„ disse opptakene spiller Pettiford utelukkende bass, og spesielt balladen «I Remember Clifford» lĂ„ter suverent.
Deretter forflytter vi oss til den 22. august 1960, hvor vi fĂ„r Pettiford og Johansson i en stĂžrre besetning danske musikere, pluss vokalisten Lee Gaines i Timmons og Henricks «Moaninâ (Art Blakeys kjenningsmelodi). Det blir litt av en overgang fra de foregĂ„ende finslepne lĂ„tene med Getz i storform, og over til skikkelig bass vokal, men det er ytterst sjarmerende. Gaines som har en strĂ„lende stemme. Det er for Ăžvrig han som stĂ„r ansvarlig for teksten pĂ„ «Take the «A»Train, og han var medlem av The Delta Rhythm Boys da disse reiste over havet til Europa i 50-Ă„rene.
SĂ„ skifter vi igjen stemning og tid. Datoen er 22. august 1959, og vi fĂ„r to lĂ„ter skrevet av vibrafonisten Louis Hjulmand, «Fru BrĂŒel» og «I Succumb To Temptations». Her spiller Hjulmand vibrafon, Jan Johansson, piano og Oscar Pettiford, bass. Dette er muligens de to mest uinteressante lĂ„tene pĂ„ albumet, men gir et godt bilde pĂ„ Hjulmands fine spill.
Mer Hjulmand fĂžlger, denne gang med samme band som foregĂ„ende, men med trommeslageren William SchiĂžppfe i tillegg, i Clifford Browns «Dahoud» og Sonny Rollinsâ «Oleo». Opptakene er fra Randers Jazzklubb den 22. september 1959, og til Ă„ vĂŠre «amatĂžropptak» sĂ„ fungerer dette mer enn bra nok. I «Dahoud» fĂ„r vi Johansson i fri utfoldelse med flott spill, og det virker som man fĂ„r et skikkelig push av Ă„ ha med SchiĂžppfe som trommeinnpisker. For her gĂ„r det unna sĂ„ det lukter svidd. Litt roligere gĂ„r det i «Oleo», men ogsĂ„ her er det enrgi i fĂžrersetet.
Nok et opptak med samme bandet fĂžlger, denne gangen i Pettifords egen «Now See How You Are» fra Montmartre den 20. august 1959, og i motsetning til fĂžrstetaket av lĂ„ta fra februar 1960, spiller han her bass og ikke cello. Og jeg mĂ„ si det er sjarmerende med en eller annen publikumer (?) som kan lĂ„ta, og som plystrer den i bakgrunnen âŠ
SÄ rundes denne ytterst interessante utgivelsen av med Jan Johansson solo fra Montmartre den 20. august 1959, hvor han gjÞr «Ack VÀrmeland, du sköna», «Emigrantvisan» og «Farfars sÄng», tre lÄter vi kjenner fra blant annet «Jazz pÄ svenska», og selv om opptakene ikke er like gode som pÄ studioopptaket vi alle kjenner sÄ godt, sÄ fungerer det fint, selv om lÄtene her er henholdsvis pÄ kun 1:03, 0:35 og 0:42 minutter.
Det jeg synes er fint med denne samlingen, er i fÞrste rekke at man har klart Ä presentere alle opptakene med gjennomgÄende, relativt god lyd, noe som slett ikke er tilfelle med mange av de gamle opptakene man nÄ utgir med avdÞde musikere. Og sÄ er det alltid spennende Ä hÞre nye opptak med Pettiford, Jan Johansson og Stan Getz, og de tre lÄtene hvor de spiller sammen er nok mine favoritter pÄ denne samlingen.
Jan Granlie
Oscar Pettiford (b, c), Jan Johansson (p), Stan Getz (ts), Alan Botschinsky (tp), Uffe Karskov (as), Anders Lindskog (ts), Bent Nielsen (bs), Louis Hjulmand (vib), Lars Blach (g), Bent Axen (p), Erik Moseholm (b), Finn Frederiksen (dr), Joe Harris (dr), JĂžrn Elniff (dr), William SchiĂžppfe (dr), Lee Gaines (v)