På Moers Festival i Tyskland i 2018, gjorde saksofonisten Peter Brötzmann en nærmest historisk konsert med det San Francisco-baserte bandet Oxbow. Her spiller de gamle og nye Oxbow-låter sammen, på vers av alle sjangergrenser, hvor Oxbow og Brötzmann utnyttet hverandres kreative egenskaper.
Oxbow er et band som ble startet i San Francisco i 1988, og beskrives som et band som «plays a blend of noise rock, avant-garde jazz, musique concréte and blues, creating intimate soundscapes, with overtones of paranoia, revulsion and extation». De har utgitt flere album som i enkelte kretser har blitt regnet som de reneste kult-utgivelser.
Bandet består av vokalisten Eugene S. Robinson, gitaristen og pianisten Niko Wenner, bassgitaristen Dan Adams og trommeslageren Greg Davis. Og så får vi Brötzmann med sin umiskjennelige og energiske tenorsaksofon på toppen, i midten og bak, gjennom åtte låter gjort av Oxbow.
Brötzmann uttalte i forbindelse med innspillingen/konserten at «I think we at least have one thing in common: a certain kind of energy, which we could share and where we will meet».
Og allerede før første låt, «Angel», er det tydelig at publikum på Moers kjenner sin besøkelsestid og hvem de skal høre. Og det begynner relativt «pent» med Wenners gitar, nesten litt prøvene, før vokalen til Robinson kommer inn, nesten som en svært sliten Tom Waits. Og herfra og ut er det bare så man lengter etter å høre denne gjengen på konsert. For her er det energisk rock i et frittgående landskap, og med en velopplagt Brötzmann som «bisitter».
Andresporet, «Cat and Mouse» er frittgående rock på høyoktan med en «kamp» mellom Brötzmann og gitarist Wenner om hvem som skal styre vokalen til Robinson, men det høres ut som Brötzmann vinner, og får selskap av bassen til Adams, før «klagesangen» til Robinson tar over føringen. Han har en ytterst original stemme som kan høres ut som en plaget Tom Waits, og han får hele veien kamp om oppmerksomheten fra de andre musikerne.
Og selv om dette kanskje er mer rock enn frittgående jazz, så lar jeg meg fascinere av energien i bandet, som den godeste Brötzmann koser seg i selskap med.
Deretter får vi kåta «Skin», en låt som ligger mer i Brötzmanns kjerneområde, men hvor han også her får «kamp» fra gitaristen og vokalisten. Og hele veien er dette råtøff avantgarde man ikke skal spille hvis man er i dårlig humør eller føler seg en smule småsusidal. For her er det alvor fra start til mål. Brutalt spill fra Brötzmann og musikerne i Oxbow, og relativt deprimerende, men grådig tøft!
«A Gentleman’s Gentleman» fortsetter der «Skin» sluttet, og man oppdager at det er en gjennomgående idé og helhet i det de fremfører. Dette er også råtøff rock vi ikke hører så mye av i dag – i alle fall ikke på de stedene jeg frekventerer. Derfor er det også spennende å høre denne formen for avantgarde fremført av seriøse, dyktige og kreative musikere. Hvis du kan tenke deg et band som Living Color i en litt kaotisk jamsituasjon, samarbeide med Brötzmann på sitt mest energiske, er det kanskje mulig å nærme seg en beskrivelse av bandet i denne låta. Ellers dukker det norske bandet Shining opp i bakhodet, med Jørgen Munkeby i «hundre» på slutten av en lang turné. Jeg vet ikke.
Før de gjør «Over» hører vi at publikum fremdeles er på plass i Moers og er ikke jagd rundt i Ruhr-området som skremte høns. Men at de her får høre noen av sine favoritter i fri utfoldelse. Og i «Over» starter det med Brötzmanns tenorsaksofon som beveger seg i Mats Gustafssons energiområde, over el.bassen og trommene som legger et fint underlag for Brötzmann. Og dette er, på mange måter, Brötzmanns låt, hvor han får tatt ut det meste, før den klagende vokalen kommer inn, eller opp av graven. Låten vokser, og utvikler seg til en kaskade av heftig saksofon, slik jeg ikke har hørt Brötzmann på mange år, før det hele tas ned med bass og vokal, og vi er igjen inne i Tom Waits-landskapet. Tøft!
Så får vi låten «Host», som starter med ytterst depressive toneganger, før trommer, bass og gitar løfter det hele opp, og vi får en strålende rockelåt, før de er over i «The Finished Line», som egentlig er settets siste låt. Dette er en flott ballade-lignende låt – i alle fall starter den som det. Men den vokser og vokser og vi får et slags epos om, akkurat «The Finished Line». Her minner «trøkket» og energien litt om noe Motorpsycho kunne ha gjort, men det blir likevel annerledes på grunn av Robinsons vokal. For her ber han om hjelp. Han er sikker på at undergangen er rett rundt hjørnet, men det er ikke mye hjelp å få fra medmusikantene, som på med all den energien de kan framskaffe, før de mot slutten tar det mer og mer ned med nesten sobert gitarspill og en sår vokal, før publikum hyler i ekstase.
Som ekstranummer gjør de «The Valley», som muligens er en låt kjennere av Oxbow er vel bevandret i, og som føles som en løs jam session, hvor alle tar det relativt rolig. Det er nesten ikke stemme igjen i Robinson, og det er tydelig at musikerne har gitt alt i denne konserten, som må ha vært en av de virkelig store opplevelser på Moers Festival i 2018. Men de tar ut det siste, og «The Valley» er en flott avslutning på en konsert jeg mer enn gjerne skulle vært på.
En original, rå, tøff og spennende innspilling med noen av de tøffeste gutta i rocken sammen med maesto Brötzmann i storslag. Og når det hele avsluttes med kirkeklokker, så er det nok rett for dommedag er over oss!
Jan Granlie
Peter Brötzmann (ts), Eugene S. Robinson (v), Niko Wenner (g, p), Dan Adams (b), Greg Davis (dr)
