Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

ØYVINDLAND

«Malerier»
ØRA FONOGRAM OF156

Øyvind Frøberg Mathisen er en ung trompeter fra Oslo, som er nyutdannet fra Jazzlinja i Trondheim. Bandet hans, ØyvindLAND, startet opp i 2007, og gjennom Jazzlinja har ensemblet formet og utviklet sin spesielle sound, parallelt med at Mathisen har utviklet sitt kompositoriske språk. Disse tre årene har ensemblet vært et aktivt band som har spilt et titalls konserter rundt om i Norge.

Sammen med seg i ensemblet har han sopran- og tenorsaksofonisten Cecile Grundt, alt- og tenorsaksofonisten Erlend Vangen Kongstorp, pianisten Joakim Rainer Petersen, gitaristen Iver Christopher Cardas, bassisten Alexander Riris og trommeslageren Martin Mellem. Og selv spiller Mathisen trompet og piccolotrompet. Alle komposisjonene er gjort av Mathisen, bortsett far fjerdesporet, «Martins Palett», som er gjort av Mellem og sjettesporet, «Dansere», som Mathisen har gjort sammen med Petersen.

Det første jeg tenkte på når førstelåta, «Den Ensomme» startet, var at her hadde vi å gjøre med en musiker som har hørt mye på Thelonious Monk og hans etterfølgere, som for eksempel Carla Bley. Og det er bare å si det med en gang. Dette var en stor overraskelse da jeg satte på platen første gang.

At jeg tenker Monk, er nok det rytmiske elementet som går igjen i grunnlaget formange av låtene. Og det er ikke noe som kun kommer fram i Mathisens trompetspill, som mer enn gjerne kunne gått rett inn i bandet Monks Casino. Men det virker som om alle musikerne har Monk som en slags ledestjerne i musikken de er med på. Og hvis man kan tenke seg om Monk levde i dag, var det kanskje denne type musikk han ville laget.

Åpningssporet er sprelsk og morsomt, mens andresporet, «Hoppy Chops», har et morsomt og lystig tema, som blir bearbeidet på en strålende måte utover i låta. Den blir litt melankolsk, men samtidig litt underfundig. Tredjesporet, «Ellington», er en klar hyllest til Sir Duke Ellington, noe pianointroen indikerer på en fin måte, før resten av bandet kommer inn, og det er som Ellington selv er vagt til live igjen og leder bandet fra pianokrakken. Gitaren er akkurat slik den skal være, og blåserne legger et typisk Ellington-lydbilde som fascinerer. Vi får en flott trompetsolo fra Mathisen, som minner litt om det vi fikk fra den svenske trompeteren Tobias Wiklund på hans seneste soloplate, «Where The Spirits Eat» (Stunt Records), eller noe av det Magnus Broo har gjort på utsiden av Atomic. Her får vi også en fin tenorsaksofonsolo, enten fra Grundt eller Kongtorp (jeg kjenner ikke de to godt nok til å plassere hvem det er ut fra tonen).

Så følger Mellems «Martins Palett», som er et slags «Mellem»-spill og en kort trommesolo, før vi får «Cuba», som tar oss med til varmere strøk, med typisk og fint pianospill i introen, som brer seg ut da de andre musikerne kommer inn. En rytmisk intrikat sak som samtidig med at den er full av sommer også er litt ettertenksom. Vi får en kollektiv improvisasjon som er spennende, og som gjerne kunne vært gjort av noen av Monks etterkommere. Men den er ikke slik sommerlig at den er avslappende. Nei, her skjer det mange spennende ting, så det er bare å følge med. Vi får en fin, liten duell mellom sopransaksofon og trompet, før Petersen gir oss en strålende pianosekvens sammen med deilig bass-spill. En fin liten sekvens får vi også fra Cardas gitar, og låten minner ikke så rent lite om noe som kunne ha kommet fra Charles Mingus og hans «Tijuana»-landskap.

«Dansere» er en morsom liten sak, som, i alle fall jeg, ville fått problemer med å danse til, mens «Afro» har mye afrikansk i seg, men blir kanskje litt for standardisert og heller kanskje litt for mye over i den amerikanske 60-tallsfreejazzen, til å bli et av høydepunktene på platen. Det høres ut som Mathisen har villet litt for mye med denne låta. Og det at den ikke er like leken som de andre, gjør kanskje også at det kan virke litt selvhøytidelig og «voldsomt» arrangert.

Men det gjelder ikke i låten «Wayne», som tydeligvis er inspirert av selveste Wayne Shorter, denne saksofonisten jeg alltid har ment kun spiller introer. Hvem av de to tenorsaksofonistene som fører «ordet» her, er jeg ikke sikker på, men det spiller heller ingen rolle. Det leveres nydelig saksofonspill, som, etter min mening, går lenger enn Shorter i å utvikle melodien. Fint. Mye av det lekne er utelatt her, og i stedet har man valgt 60-tallets Blue Note-landskap, noe de fikser på en fremragende måte.

Så avrunder de med «Adagio», som starter vakkert med piano før blåserne kommer smygende inn, og jeg tenker at dette er jo noe helt annet enn resten av albumet, og at den fungerer mer som et «bonusspor». Men hvis man tenker på platen som en reise, fra det lekne og frilynte, via jazzhistorien fra 60-tallet, og fram til i dag, så finnes det en mening i det hele. For «Adagio» er akkurat det tittelen forteller. En stille låt som nærmer seg det klassiske, særlig i pianospillet, som er vakker og ettertenksom, og som kanskje peker framover for Mathisen og medmusikantene. Her er det en leken gjeng, som kaster seg ut i rytmiske utfordringer og musikk inspirert av de store heltene, men også at dette er musikere man kan hyre inn til nesten hva som helst, og de fikser det.

Jeg synes ØyvindLAND har laget en spennende debutplate, som er variert i uttrykket og som fascinerer, ikke minst på grunn av at de henter noe av det beste fra de beste og gjør det til sitt eget.

Anbefales!

Jan Granlie

Øyvind Frøberg Mathisen (tp, piccolotp), Cecile Grundt (ss, ts), Erlend Vangen Kongstorp (as, ts), Joakim Petersen (p), Iver Christopher Cardas (g), Alexander Riris (b), Martin Mellem (dr)

Skriv et svar