«Riverside» er gitaristen Oz Noy, trommeslageren Ray Marchica og bassisten Ugonna Okegwo sin første utgivelse som trio, Platen er et resultat av noen spontane, utendørs jam sessions i Riverside Park, New York City under lockdownen. Som enkeltpersoner har trioen en relativt bred erfaring: Okegwo som sidemann med Jacky Terrasson og Tom Harrell, Marchica som Broadway- og session-musiker (pluss to album som bandleder) og Noy som en av fusionmusikkens mest ettertraktede stemmer. Alle tre har jobbet på New York-scenen de siste 20 årene, så da covid-19-nedstengingen slo ned i New York, var det et stort slag både for levebrødet og kreativiteten deres. Så kom sommeren, og sjansen bød seg for musikerne til å spille utendørs. Oz tok kontakt med naboene Ugonna og Ray og inviterte dem ned i parken for en jamsession – Ugonna på kontrabass, Marchica med et lite trommesett og Noy på elektrisk gitar, med en batteridrevet forsterker. Stedet de valgte var ganske pittoresk. «Vi valgte det perfekte stedet hvor du kunne se ned til Hudson River, og deretter over til New Jersey – det var et herlig sted å være», reflekterer Okegwo. Det hjalp også gruppen med å finne en egen lyd. «Det var nesten som et lite lokale», sier Noy, og de var ikke de eneste som utnyttet de tilfeldige bandstand-lignende stedene i parken. «Det var flere små scener, noen som spilte bluegrass, noen klassisk. Da vi begynte å spille, var det ingen i parken, men i oktober tenkte folk «åh, kanskje vi kan gå ut nå?». «Vi var pionerer», sier Marchica. Jam sessionene varte gjennom sommermånedene til været snudde i oktober. Men i stedet for å pakke sammen, gikk gruppen i studio, fornøyd med at de hadde skapt en lyd, og en følelse blant gruppen.
Og nå er albumet her, og vi får servert trioens versjoner av noen standarder, pluss en komposisjon av Noy og en av Marchica. Og de starter med Kern og Hammersteins «All The Things You Are», i en fin og «åpen» versjon, hvor gitaren, naturlig nok, spiller hovedrollen. Og herfra og ut får vi mer eller mindre kjente låter som Charlie Parkers «Anthropology», «Billie’s Bounce», «Out Of Nowhere» og «Donna Lee», Rodgers og Harts «Have You Met Miss Jones», Steve Allens «The Start of Something Big», Bobby Hebbs «Sunny», Noys «Riverside Blues» og Marchinas «6/8 Lunch Break», alle i versjoner som går fint inn i tradisjonen.
Oz Noy er en gitarist som ikke kun behersker fusjonmusikken, men han er også en drivende dyktig bop-gitarist, og gjennom hele dette albumet imponerer han med klokkeklart spill. Innimellom kan man høre at han har lyttet mye til Jim Hall og de andre fra 60- og 70-tallet, og innimellom «spruter» det godt av gitarspillet. Bassist Ugonna Okegwo er en bassist som passer perfekt inn i denne musikken, ikke kun som kmpmusiker, men også som en god «samtalepartner» til Noy. Og bak det hele er Marchica lekende lett med trommestikkene, og følger de andre helt til døren.
Nå får vi i hovedsak komposisjoner vi kjenner fra jazzhistorien, og som er spilt noen tusen ganger tidligere, pluss to nyskrevne komposisjoner. Og selv om vi kjenner de fleste låtene fra før, synes jeg de tre leverer sine egne versjoner som ikke ligger noe tilbake fra de tidligere versjonene jeg har hørt, noe som i stor grad skyldes Noys utmerkede gitarspill, som hele veien er teknisk perfekt, samtidig som de andre musikerne er veldig fortrolige med hvordan versjonene blir tolket. Og selv om versjonen av «Donna Lee» ikke går like hurtig unna som for eksempet Iiro Rantalas versjon med Trio Töykuet, som vi fikk for en del år siden, så klokkes denne versjonen inn på en god andreplass av de versjonene jeg har hørt av låta.
Jeg tror det var en fin opplevelse for de av New Yorks befolkning som beveget seg ned i Riverside Park, og fikk muligheten til å følge «øvelsene» til de tre musikerne da det meste av konserter var avlyst i den ellers så aktive musikkbyen. Og for oss som får høre plateversjonen, er det en fin opplevelse.
Jan Granlie
Oz Noy (g), Ugonna Okegwo (b), Ray Marchica (dr)
