Den svenske bassisten Pär-Ola Landin er født i 1979, og har de senere årene markert seg innenfor flere deler av den svenske jazzen. Han vokste opp i Hälsingland, og begynte å spille cello da han var 7 år gammel, men byttet til «storebroren», kontrabassen, da han var 14. Han gikk på jazzgymnaset i Gävle, som ble fulgt av to år på Skurups Folkhögskola, ett virkelig arnested for svenske jazzmusikere, før han studerte ved musikkhøgskolen i Stockholm. Opp gjennom årene har han turnert og spilt inn album med musikere som Fredrik Ljungkvist, Ann-Sofi Söderqvist, Johan Graden, Rigmor Gustavsson, Per Texas Johansson, Nino Ramsby, Fabian Kallerdahl, Lena Willemark, Mattias Ståhl, Josefin Runsteen, Jonas Östholm, Lina Nyberg, Jon Fält, Elin Larsson, Emil Strandberg, Isabella Lundgren, Mattias Windemo og Joakim Milder, for å nevne noen. Og de senere årene har han turnert både i Europa og i deler av Afrika, Asia og Amerika.
På platen «Loner» møter vi han sammen med to av Sveriges mest benyttede jazzmusikere de senere årene, pianisten Jonas Östholm og trommeslageren Jon Fält. Vi får en komposisjon av Landin, mens resten er mer eller mindre, godt kjente standarder fra jazzhistorien. Og de starter med Billy Strayhorns «Upper Manhattan Medical Group», og vi oppdager raskt hvor vi skal i det musikalske landskapet. Her er det triojazz med solid fotfeste i 60-tallet, med Bill Evans og 60-tallets mer tilbakelente pianister som er ledestjerner.
De fortsetter med Sonny Rollins’ fine «No Moe», som vi blant annet finner på hans plate sammen med Modern Jazz Quartet fra 1956. Og her utmerker Östholm seg med pianospill som ligger tett på John Lewis, og vi er godt inne i den deilige kammerjazzen.
I Ariel Ramirez’ «Alfonsina y el mar», viser Landin seg fint fram som en strålende bassist, i en låt som også ligger tett på Modern Jazz Quartet i temperatur. Så følger Landins egen «Selma», en nydelig ballade som går fint inn sammen med de mer kjente låtene, og hvor Landin spiller strålende bass under Öholms fine pianospill, før vi får Jimmy Rowles’ «The Peacocks», med en fin bass-intro og nydelig spill hele veien, i en versjon som jeg er sikker på Rowles ville elsket. Deretter får vi Thelonious Monks «Played Twice», en av Monks mindre kjente komposisjoner, som vi finner på platene «Thelonious Monk and the Jazz Giants» og «5 by Monk by 5» fra 1959. Her får vi en fin trommeintro fra Fält, før de glir over i en fin versjon, som ligger nærmere John Lewis enn Monk, men som er en deilig versjon av låta. Så følger Irving Berlins «How Deep Is The Ocean», som det skal mye til å gjøre en original versjon av, siden den er spilt noen millioner ganger av andre musikere. Men her synes jeg de klarer å gjøre den ytterst svensk. Om man ikke kjente temaet, kunne man tro at dette var en svensk folkemelodi som de gjorde på «jazz på svenska»-vis. Det er mye Bill Evans i pianospillet her, og både Landin og Fält høres ut som de er med på å «friske» opp Evans-trioen, samtidig som det er mye Jan Johansson i denne versjonen. Nydelig! Så runder av med en annen gammel «släger», nemlig George Shearings fine «Lullaby Of Birdland». Her starter de med temaet spilt på bass med Fält lekende i bakgrunnen, før Öholm kommer smygende. Og det er nesten bare vibrafonen til Milt Jackson som mangler før vi går rett inn i Modern Jazz Quartets verden. En vakker versjon som avslutter denne tilbakelente og fine platen på en nydelig måte.
Nå kan man selvfølgelig diskutere hvor originalt dette egentlig er, men det gidder jeg simpelthen ikke. Jeg prøver å stenge ute alle forbildene som dukker opp i bakhodet, og gjør et iherdig forsøk på å fokusere på det disse tre musikerne fremfører. Og gjennom hele platen er dette strålende kammerjazz. Vi møter tre musikere som er enige om hva slags musikk de vil presentere, og de gjør det på strålende vis. Landin er lederen, men fremhever ikke seg selv altfor mye, men er med på å understøtte Öholms nydelige pianospill med fine bassbidrag. Og sammen med Fälts (overraskende) neddempede, fine og kontrollerte spill, blir dette en kompakt trio, som gjør sine egne og deilige versjoner av de gamle låtene. Og bedre søndagsformiddags-musikk skal man egentlig lete lenge etter.
Anbefales på det sterkeste på regnvåte søndager!
Jan Granlie
Pär-Ola Landin (b), Jonas Östholm (p), Jon Fält (dr)
