Den New York City-baserte tysk-franske bassisten, komponisten og improvisatoren Pascal Niggenkemper er en av de mest kreative og spennende musikerne på den improviserende musikkscenen i USA og Europa. Fra 1999-2005 var han musikalsk aktiv i Köln etter å ha studert jazz og klassisk kontrabass ved Hochschule für Musik. I 2005 mottok han DAAD-prisen og flyttet til New York. Fra 2008 til 2010 ledet han PNTrio med Tyshawn Sorey og Robin Verheyen. (med innspillingen pasàpas på Konnex i 2008 og urban creatures på JazzHausMusik i 2010. Trioen turnerte mye i Europa og spilte på Jazzcologne-festivalen, Jazzherbst Konstanz og på Kennedy Center i Washington. I samarbeid med Jazzdor-festivalen i Strasbourg og Berlin dannet han septetten vision7 som også spilte på Vive le Jazz i Köln, Jazz à la Cité i Paris og på Pori Jazz i Finland. (platen Lucky Prime på Clean Feed Records). I september 2011 ga han sammen med pianisten Simon Nabatov og trommeslaageren Gerald Cleaver CD/LP-en upcoming hurricane på NoBusiness Records som ble regnet blant årets album 2011 i The New York City Jazz Record. Han har gjort soloplater, og samarbeidet med Jazzdor-festivalen i Strasbourg har fortsatt. Og de senere årene har han vært å finne på en rekke spennende, fritt improviserende innspillinger, pluss at han de senere årene, har dukket opp på en rekke mindre improklubber og festivaler.
Nå har han begått ett av sine mest ambisiøse plateprosjekter, med ikke mindre enn seks CDer i en boks, kun utgitt i 120 eksemplarer (hvorav mitt eksemplar er nummer 22).
De seks platene inneholder mye av Niggenkempers drømmesenarioer innenfor den improviserte musikken. Og hovedsakelig beveger han og medmusikerne seg mer innenfor samtidsmusikken enn den «rene» jazzen. Og det starter med innspillingen revèrs vèrs hvor han spiller sammen med vokalensemblet Voix en Rhizome. Her får vi 10 strekk for bass og åtte vokalstemmer med tekster av James Privat. Og kan man tenke seg for eksempel Trondheim Voices med både kvinnelige og mannlige stemmer i spennende samsang med bassen som det dypeste elementet, er det mulig å forestille seg denne noe kirkelige «messen». Dette er musikk man skal konsentrere seg om, og kommer man «inn» i den, er dette nydelig. Fine stemmer og deilig bass-spill, innspilt den 8. oktober 2021 i Averyon.
Deretter følger levar lenga, 14 strekk for fem musikere, to dansere og en poet. Tekstene er gjort av James Privat og Jean-Marie Pieyre, og blir fremført av René Duran, og jeg føler at skal man få fullt utbytte av denne musikken, skal man oppleve det på konsert med danserne (som er vanskelig å få øye på på en CD). I likhet med førsteplaten er også dette relativt dyster musikk, som kanskje mest på grunn av instrumenteringen med «klassiske» instrumenter, plasserer musikken inn i den mer klassiske delen av samtidsmusikken. Dette er også musikk man må konsentrere seg om, og jeg er ikke i tvil om at å oppleve dette i levende live er en stor opplevelse. Og med elektronikken som et viktig element, blir dette noe som er mye mer enn samtidsmusikk, men et slags møte mellom det og noen av de ledende elektronica-musikerne i dag. Opptakene er fra to liveopptredener den 19. og 20. juli 2021 i studio Charentier. Spennende!
Så er Niggenkemper over på le 7ème continent. Kipppunkt, en plate med et dramatisk cover, med bilde av et frakteskip som er i ferd med å kantre. Her møter vi bassisten sammen med fløytisten Julián Elvira, claviacord og synth-musikerne Liz Kosack og Philip Zoubek og klarinettistene Joris Rühl og Joachim Badenhorst. Og her beveger musikken seg mye mer mot den moderne jazzen, og innleder med et slags Phillip Glass-bakteppe som fungerer fint. Men deretter er det moderne improvisasjonsmusikk som dominerer. Innspillingen er gjort den 16. og 18.februar og den 8. november 2017 i Paris, Berlin og Praha, og musikken er en slags gjenskaping av hvordan de om bord i containerskipet på coveret må ha følt seg mens katastrofen pågikk. Musikken er kreativ, spennende og Niggenkemper har fått med noen av sine gode, improviserende venner på denne, som alle avleverer ytterst spennende og dramatisk spill. Men skal man dømme etter musikken, så ender det helst godt med mannskapet ombord i båten. Her får vi innslag av østlige musikkelementer, som om frakteskuta var på vei fra Japan til en eller annen havn i Europa.
Etter denne dramatiske båtturen, får vi innspillingen la vallée de l’étrange, hvor vi møter Niggenkemper alene med bassen (pluss litt elektronikk) i la Grange de Floyrac fra juli og oktober 2022. Dette er en plate hvor bassisten virkelig får vist seg fram som en eminent behandler av instrumentet og alle dens muligheter i et fint akustisk kirkerom, hvor han benytter to basser pluss det de kaller octophonie. Alt virker imrovisert fram der og da, og det er en fin plate med ytterst originalt bass-spill som man kan plukke fram når man virkelig vil høre på bassens muligheter.
Så endrer musikken seg igjen. På have you ever wondered, møter vi først Corinne Salles som åpner på kirkeklokker sammen med Niggenkempers bass, før vokalisten, trompeteren og electronica-musikeren Ben LaMar Gay kommer inn med vakker vokal o0g Corinne Salles har gått over til klokkespill i litt mindre format enn kirkeklokker. Innspillingen er gjort i Notre-Dame de la Drèche (Tarn) i juli og oktober 2022, og vi får frittgående improvisasjonsmusikk i tett sammenheng og i et tett og originalt samspill. Klokkespill, bass, electronica og vokal er ikke noe vi hører hver dag, og på denne innspillingen får vi bevist at dette er en utmerket kombinasjon. Og vokalen til LaMar Gay er ytterst spennende der han kommer inn og kommenterer, legger til og bidrar til det ytterst originale og fine lydbildet. Og når han spiller trompet inni en av kirkeklokkene, blir lyden mektig og spesiell.
Så er vi over på den siste platen i denne mektige boksen. På beat the odds får vi musikk for to celloer, to kontrabasser, amplifiers og motorer, fremført av Elisabeth Coudoux og Ricardo Jacinto og Félicie Bazelairs sammen med Niggenkemper på bass. Innspillingen er gjort på tre forskjellige konserter i Frankrike og Tyskland i begynnelsen av 2017. Og om de fem første platene var mektige, er denne kanskje den mektigste og mest spennende, sett ut fra jazzens ståsted. To utmerkede cellister sammen med to eminente bassister, som «leker» seg med de «dystre» sidene av improvisasjonsmusikken på en spennende måte.
Denne samlingen av improvisasjonsmusikk fra bassisten Pascal Niggenkemper er på mange måter et mesterverk innenfor den fritt improviserte musikken. Her får vi mange av sidene fra denne utmerkede kunstneren, og boksen er et fremragende visittkort på hva bassisten står for. Mye av musikken kan vi relatere til andre spennende bassister i Europa, så som Barry Guy og andre, men selv ikke de kan fremvise en like stor variasjon og idérikdom innenfor det fritt improviserte som det vi får servert på disse seks CDene.
Jan Granlie
Pascal Niggenkemper (b, octophonie), Danièle Sales (v), Kaus Niggenkemper (v), Marie-Francoise Delzons (v), Jean-Jacues Triby (v), Marie-Cécile Triby (v), Alain Druilhe (v), Marie Quet (v), Alan Salabert (v), Catherine der Azarian (v), René Duran (v), James Privat (texts), Ben LaMar Gay (tp, v, elec), Julién Elvira (fl, amp), Joris Rühl (cl, amp), Joachim Badenhorst (cl, amp), Isabelle Cirla (bcl), Liz Kosack (clavicords, synth), Philip Zoubek (clavicords, synth), Ricardo Jacinto (c), Félice Bazelaire (c), Francois Bessac (elec, objects), Igor Boyer (elec, objects), Nicolas Marmin (elec, objects), Antoine Charpentier (bagpipe), Elisabeth Coudoux (b), Corinne Salles (carillon), Papillion (perc), Lore Douziech (dans), Lourence Leyrolles (dans)
