I Italia har man den senere tid fått flere spennende hyllester til tidligere jazzmusikere, så som prosjektet «Ayler’s Mood» til Albert Ayler og «Aut To Lunch» til Eric Dolphy.
Nå har tenorsaksofonisten Pasquale Innarella gjort sin hyllest til 60-tallets Dexter Gordon, og basert på inspirrasjon fra Gordons Blue Note-innspilling «Go» fra 1962, har han satt sammen en kvartett besående av pianisten Paolo Cintio, bassisten Leonardo De Rose og trommeslageren Giampiero Silvestri, for å lage oppdaterte versjoner av Gordons musikk.
Alle komposisjonene er gjort av Gordon, med unntak av tredjesporet, «Misty», som er ført i pennen av Erroll Garner, og åpningssporet, «Montmartre», som helt klart er tatt fra det københavnske Jazzhus Montmartre, hvor Gordon var en flittig gjest. Låten forefinnes på Gordon-albumer som «The Power of Power» (Prestige, 1969) og «Swiss Nights» (Steeple Chase, 1975), og den versjonen vi får her, er en fin, moderne referanse til Gordons versjon fra 1969. Det fortsetter med «The Chase», fra livealbumet med samme navn fra 1970, hvor Gordon spilte med Gene Ammons. Innarella følger mye av Gordons spill, men han tilfører en rekke nye, og mer moderne elementer, men strukturen og gjennomføringen ligger helt i Gordons ånd, selv om Innarella ikke «henger» like mye på tonene, som var så særpreget for Gordon.
Vi får Garners «Misty», en nydelig ballade med adskillig «råere» spill fra Innarella enn «Long, Tall Dexter» noen gang bega seg inn på, før vi får «Benji’s Bounce» fra «Bouncin’ With Dex» fra 1975 og utgitt på Steeple Chase. Denne versjonen er adskillig friere i kompet enn versjonen til Gordon, og versjonen er en fin oppdatering, hvor musikerne får vist at de langt fra er noen som kopierer «de gamle guder», personlig, fritt og deilig!
«Catalonian Nights» er også fra «Bouncin’ With Dex», og er en svært typisk Gordon-blues, som swinger upåklagelig og fint, mens «Soy Califa» finnes på «A Swinging Affair» (Blue Note, 1962), en låt som er umiskjennelig Gordon, med fint spill over hele linja, og ikke like «oppdatert» som for eksempel «Benji’s Bounce», men mer enn god nok.
Så starter de nedstigningen med «Apple Jump», som er åpningssporet på den fine «Biting the Apple» (Steeple Chase, 1976), en i utgangspunktet låt som swinger fint, men hvor Innarella og hans musikalske venner gjør til noe helt annet. Det swinger fremdeles fint, men på en litt annen måte enn hos Gordon. En spennende versjon! Og så «lander» de med «Sticky Wicket» fra Prestige-albumet «More Power!» fra 1969 og livealbumet «Espace Cardin 1977» som nylig er gjenutgitt, men som var ute første gang i innspillingsåret. Her slipper Innarella seg løs og beveger seg et godt stykke bort fra den typiske «Gordonske» måten å spille på, og hvor han og bandet nærmer seg mer for ksempel Pharoah Sanders.
Dette er blitt en spennende plate for fans av Dexter Gordon, og ikke minst, den bluesinspirerte jazzen som setter seg i mellomgulvet og blir der. Og selv om jeg har litt problemer med basslyden innimellom, gjør alle musikerne en strålende innsats for å hylle «Long, Tall Dexter». Og Innarellas saksofonspill er hele veien glimrende.
Jan Granlie
Pasquale Innarella (ts), Paolo Cintio (p), Leonardo De Rose (b), Giampiero Silvestri (dr)
