Altsaksofonisten Pat Donaher er bosatt i Boston, hvor han har utforsket en rekke ensemblesammensetninger på sine plateinnspillinger, fra debuten «On Any Given Day» (med trompeteren Ralph Alessi) via «Nu Currency» med bandet No Sale Value (med fiolinisten Jenny Scheinman), til det intime «Who We Are Together» med pianistene Camille Jentgen og Hwaen Ch’uqi. På sitt fjerde album, har han skrevet komposisjoner spesielt for dette ensemblet og disse musikerne, med trompeteren Jason Palmer, pianisten Carmen Staaf, gitaristen Tim Watson, bassisten Tony Scherr og trommeslageren Allison Miller. Av disse musikerne er det egentlig bare kompet med Scherr og Miller vi kjenner noe særlig til fra før, men da vet man i alle fall at kompet er på rett plass.
Vi får ni komposisjoner innspilt midt under koronapandemien, den 25. og 26. august i fjor, i Samurai Hotel, Astoria, New York.
Og det starter nesten litt skuffende, for her hadde jeg håpet på ei plate som virkelig satte pandemien på plass. I stedet får vi den lyriske «Wedding Day», som viser Donaher som er altsaksofonist med en litt «feminin» tone, men hvor det tekniske sitter fint. Men det endrer seg i den hurtige og bop-relaterte «Whoosh/Oomph». Her swinger det upåklagelig, og det blir adskillig mer «trøkk» i frasparkene enn på åpningen. Her får gitarist Tim Watson vist seg fram samtidig som trommeslager Allison Miller får god plass til å boltre seg.
I «624» er vi litt tilbake til start, med en balladelignende låt som høres ut som er nøye komponert, men som visaer fint spill i de sekvensene hvor solistene får «breie» seg, og her synes jeg spesielt pianisten Carmen Staaf viser kvaliteter. Dette er en låt som godt kunne vært på en av ECM-platene, for eksempel til trompeteren Ralph Alessi. En fin komposisjon, som blir litt for strukturert for mine ører, men fint er det.
Så følger «Valliant on Valance», som er en litt raskere sak, med utmerket trompetspill fra Joson Palmer, som minner ikke så rent lite om Kenny Wheeler i hans glansperiode som ECM-musiker. Her får vi et fint komp i bakgrunnen, hvor Scherr og Miller pusher Palmer framover på en fremragende måte. «Black Suits, White Smoke» er nok en ballade, og kanskje høydepunktet av balladene på platen. Her synes jeg kapellmesteren selv bedre finner sin plass, og at altsaksofonspillet er mer tilpasset omgivelsene, før vi får den litt funky «D2», med fint introspill av Miller, Scherr og Watson, men som faller litt for mye i intensitet når resten kommer inn, selv om vi også her legger merke til Palmers trompetspill- Deretter får vi «624 Revisited», som er en videreføring av «624», men som står mer enn godt nok på egne bein, og «Bouncin’ Off the Walls» med Donaher i førersetet med sin lyse altsaksofontone, men med fint teknisk spill i kanskje den mest eksperimentelle låten på platen, før de avrunder med «Warm and Fuzzy», som er en fin ballade som tar oss rolig og stillferdig ut i natten etter en fin «klubbkveld» på vår lokale jazzklubb.
«Occasionally» er blitt en helt ok plate fra Boston-saksofonisten. Men jeg savner litt mer «trøkk» og energi i frasparkene, med hederlige unntak fra Scherr og Miller, som ville fått denne innspillingen til å blomstre. Nå blir den mer en helt alminnelig jazzplate fra USA som det kommer mange av i løpet av året. Det er mulig at amerikanerne foretrekker den mer neddempede og «dannede» formen for jazz, men jt på noen «fredke fraspark» og mer «dytt» i låtene for at dette skal bli noe mer enn «en vanlig dag på jobben» for musikerne.
Jan Granlie
Pat Donaher (as), Jason Palmer (tp), Carmen Staaf (p), Tim Watson (g), Tony Scherr (b), Allison Miller (dr)
