Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

PAT THOMAS

«Plays The Duke»
NEW JAZZ AND IMPROVISED MUSIC, NEWJAIM13

Den britiske pianisten Pat Thomas kommer fra Oxford, og har vært mye å høre på mer frittgående klubber og festivaler rundt om, og særlig i Norge, de senere årene. Han startet å spille piano da han var åtte år, og beveget seg inn i jazzen da han var 16. Etter det har han utviklet sin egen spillestil, som inneholder mye fri improvisasjon, jazz og samtidsmusikk. Han har en trio med saksofonisten John Butcher og den norske trommeslageren Ståle Liavik Solberg, og er en del av kvartetten Ahmed, sammen med Antoin Gerbal, Joel Grip og Seymour Wrigt, hvor de tolker musikken til Ahmed Abdul-Malik. Han er ofte å høre på Café Oto i London, og mange har nok hørt han sammen med bandkonstellasjoner som No Spagetti Edition, London Improvisers Orchestra, Tony Oxley Quartet, Thomas Bergmann’s Orchestra med mer, og han er å høre på plater med blant andre Lol Cochill, Derek Bailey og Steve Noble.

Under Newcastle Festival of Jazz and Improvised Music 2021, gjorde han et solosett, hvor han tolket Duke Ellingtons musikk på sin måte. Og på platen får vi ti tolkninger av noen av Ellingtons mer eller mindre, kjente komposisjoner. Prosjektet ble startet for å feire Duke Ellingtons 120-årsjubileum. I følge Thomas sluttet Ellington «aldri å utforske musikken, og han spilte aldri samme melodi på nøyaktig samme måte to ganger», og det samme kan sies om Pat Thomas. Alle låtene er der, men de dukker opp uforutsigbart, forvridd og hamret gjennom pianokroppen på Pats egen måte.

Og han starter med «Prelude To A Kiss», og før han avslutter med «C Jam Blues» er han blant annet innom «Black Beautiful», «Creole Love Call», i en forrykende versjon, den nydelige «Come Sunday», «Drop Me Off In Harlem», «Day Dream», «Rockin In Rhythm», «Isfahan» og «Heaven». Og hele veien får vi ytterst personlige, og relativt frie tolkninger av «The Dukes» musikk.

De fleste er vant til å høre Ellingtons komposisjoner i storbandformat. Men at Ellington også laget musikk for ytterst små besetninger, hvor musikerne nesten kan gjøre hva de vil med «utgangspunktet», er dette konsertopptaket et godt bevis på. For Thomas legger mye personlighet inn i sppillet, som samtidig som det tar oss et godt stykke vekk fra Ellington, får vi hele tiden påminninger om hvem som er opphavsmannen til musikken.

Thomas er en kreativ og dyktig pianist, som overrasker meg en del med denne innspillingen. Jeg er vant til å høre han i relativt frie sammensetninger. Og selv om han også her tolker Ellington relativt fritt innimellom, har han hele tiden Ellington i bakhodet, og serverer en nydelig soloplate, som med unntak av det frittgående, kan minne mye om Thelonious Monk, og hvordan han ville tolket disse komposisjonene.

Jeg er overbevist om at Ellington ville likt disse versjonene, om han hadde vært med oss i dag. Vi får nye tolkninger av Ellington, som får oss til å tenke på storheten i disse komposisjonene, og kreativiteten både hos Ellington og Thomas. En deilig utgivelse!

Jan Granlie

Pat Thomas (p)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.