Trommeslageren og perkusjonisten Pedro Melo Alves er en av de nye, improvisasjons-stemmene i Portugal. Han ivrer hele tiden etter å finne noe mer, men som han aldri helt vet hva er.
Etter å ha blitt tildelt Bernardo Sassetti-komposisjonsprisen i 2016, med prisen som årets portugisiske musiker i 2017 av jazz.pt, og Premio Internazionale Giorgio Gaslini i 2019, har han etter som tiden har gått, opparbeidet seg et navn på den europeiske jazzscenen med sine prosjekter på festivaler som 12 Points Festival (2018), European Jazz Conference (2018) eller Jazzahead (2019).
Han ble født i Porto i 1991, og begynte Pedro å studere musikk i 2000.
I dag jobber han som trommeslager og komponist i flere moderne ensembler som Omniae Ensemble, The Rite of Trio, In Igma, i moderne elektroakustiske prosjekter som hans soloprosjekt «O», «CACO.MEAL» eller «triosymf», improvisert musikk med musikere som João Paulo Esteves da Silva, Luís Vicente, Theo Ceccaldi, Ricardo Jacinto, Jacqueline Kerrodog Pedro Branco, instrumentalrock i Catacombe, og musikk for teater og dans med Schaubühnes Peter Kleinert, Carlota Lagido eller hans egen kunstkollektiv Caos.
På hans nye utgivelse på Clean Feed, samarbeider han med vokalistene Aubrey Johnson, Beatrice Nunes og Mariana Dionísio, pianisten Eve Risser, bassisten Mark Dresser og gitaristen Abdul Moimême. Vi får fem låter, «Crack», «In Igma I – Code», Organum», «In Igma II – On Meaning» og «In Igma III – On Void».
Nå har vi, etter hvert, blitt vant til at den improviserte musikken som kommer fra Portugal, ikke er av det slaget som raskt finner veien til de store massene. Portugiserne har de senere årene utviklet nesten en egen for for fri improvisasjon, som både har det lokale i seg, samtidig som de har ørene åpne for hva som skjer av moderne improvisasjon i andre deler av verden, og da tenker jeg ikke i første omgang på USA.
I tillegg går de improviserende musikerne i landet, enten til det frieste av det frie, eller de beveger seg mot det samtidsmusikalske, som tilfellet, i stor grad, er her.
Og med tre vokalister, som befinner seg godt inne i det samtidsmusikalske, pianist Risser, som er en av de mest spennende, unge, jazzmusikerne i Europa i dag, veteran-bassisten Mark Dresser og den frittgående gitaristen Moimême, med Melo Alves som styrende element, blir dette en spennende reise i det uoppdagede.
De tre vokalistene eksperimenterer med stemmene, og sammen låter de som et helt orkester som utøver frittgående samtidsmusikk alene, nesten helt på kanen til at de skal bevege seg utenfor det trygge, mens Risser kommenterer og legger til spenstige fraser sammen med Dressers (ofte) strykebass.
Jeg føler, etter å ha lyttet gjennom de fem «delene» noen ganger, at dette er et verk som skal fremføres i sin helhet. Å plukke noe av dette fra hverandre og servere det for seg, gjør opplevelsen mindre interessant. For man skal kunne koble de tre vokalistenes innsats i starten med for eksempel Eve Rissers pianospill i fjerdelåta.
Mange med meg, mener at mye av den musikken som lages i dag, som i alle fall jeg mener faller gjennom, er at den ikke forteller meg en historie. Men musikken til Pedro Melo Alves, forteller en historie, som jeg ikke aner hva handler om, men det er ingen tvil om at det ikke er noen lystelig fortelling vi får høre i de fem sporene. Dette er melankolsk så det rekker, stemmene er klagende, og musikken langt fra det lystige.
Men det spiller ingen rolle. Dette er ytterst spennende, «ny» musikk, som får deg til å tenke på den skrøpeløige verden vi lever i i dag, og at det ikke er mye som tyder på bedring i fremtiden.
Så nyt musikken mens du kan. Man vet aldri hvor lenge vi har den, eller den har oss!
Jan Granlie
Aubrey Johnson (v), Beatriz Nunes (v), Mariana Dionísio (v), Eve Risser (p), Mark Dresser (b), Abdul Moimême (g, obj), Pedro Melo Alves (dr, perc)
