Tre musikere vi visste kjente hverandre godt, og som har spilt mye sammen, pluss en stor overraskelse. Det er hva vi møter på denne doble CDen, hvor en av våre favorittmusikere, saksofonisten Ivo Perelman, møter Joe Morris, denne gangen på bass i stedet for gitar, og trommeslageren Reggie Nicholson. I tillegg har de fått med trombonisten Ray Anderson, som jeg trodde befant seg et helt annet sted i den amerikanske jazzen enn de tre andre, men som finner sin naturlige plass i denne kvartetten i fire lange strekk innspilt den 16. oktober i fjor i Brooklyns utmerkede ParkWest-studio med Jim Clouse bak spakene.
Jeg aner ikke om de fire har gjort plateinnspillinger sammen tidligere, men skal man dømme etter resultatet vi får her, så føles det som de har spilt sammen i hundre år. Og de starter med den drøyt 20 minutter lange «Warming Up», med Andersons velkjente råe trombonestøt i starten. Dette følges relativt forsiktig opp av de andre musikerne, men det tar ikke lang tid før alle er på bølgelengde, og utfordringene strømmer på. Og gjennom de fire låtene, som jeg antar de komponerer der og da, får alle god plass til å vise seg fram. Vi får «Warming Up» og «Liquid» på den første CDen, og «Aqua Regia» og «Gravity» på den andre. Og hele veien er dette ytterst spennende og utfordrende improvisasjonsmusikk fra fire mestere.
«Liquid» er litt annerledes enn åpningssporet, men de starter også her med trombone sammen med Morris sitt fine bass-spill. Introen virker leken og fin, og etter hvert inviteres de to andre musikerne inn, og Perelman overtar «hovedrollen» med en fin solo og Nicholsons trommer, mens de to innlederne tar en ørliten pause. Men det varer ikke lenge før Anderson og Nicholson overtar, og vi får fine dialoger mellom de fire, som kan høres ut som en diskusjon hvor ingen er helt sikre på at de har rett, men argumenterer allikevel for sitt syn med stor overbevisning.
Det er spennende å høre Anderson, som er utstyrt med verdens råeste og mest energiske lyd i trombonen, samarbeid så tett og fint med Perelman og hans lyse tenorsaksofontone, som innimellom nesten kan høres ut som en altsaksofon, mens Morris raser av gårde på bassen, som om han ikke skulle gjort noe annet, og Nicholson løser trommeoppgaven lekende lett og fint.
Den andre CDen starter med «Aqua Regia», som åpner med litt dystert bass-spill, før både tenorsaksofon og trombone kommer inn i noe som nesten kan være noe man ville spilt i en begravelse. Andersons spill er aggressivt og energisk, selv om han ikke «kliner til» slik vi er vant til, og blir en fin kontrast til Perelmans lyse tone. Etter hvert forenes de fire og improvisasjonene utvikler seg til en deilig og energisk sak, hvor det høres ut som de har mistet en god venne, noe som opprører de fire relativt kraftig.
Etter en flott bass-solo, omtrent midt i låten, skifter låten karakter, og herfra og ut, føler jeg at det er fire adskillig lystigere musikere vi møter. Anderson avleverer et sololøp som er gjennomtenkt og fint, før Perelman melder seg på og vi får en heftig og tøff sekvens hvor det koker i bandet.
Så avrunder de dette lange settet med «Gravity», med inviterende strykebass og trommer i starten. Her føler jeg musikerne føler seg litt fram i starten, med Perelman høyt oppe i registeret, og med Anderson «kneggende» i bakgrunnen, langt der nede. Og vi sitter ytterst på stolen og bare venter på at de to blåserne skal «ta grep» og det hele skal eksplodere. Og de bygger det mer og mer opp. Men det blir mer en fin samtale uten at uenigheten er så stor. Jeg får følelsen av noe saksofonisten Henry Threadgill kunne gjort, når jeg hører denne konversasjonen. Og de drøyt 20 minuttene den varer er adskillig mer interessante enn noen av de debattprogrammene man av og til overværer på fjernsyn.
Vakkert, spennende og interessant. Og nok en plate med Ivo Perleman og hans venner som er med på å gjøre livet litt bedre å leve.
Jan Granlie
Ivo Perelman (ts), Ray Anderson (tb), Joe Morris (b), Reggie Nicholson (dr)
