På skive

PERISCOPES + 1

«Up»
LOSEN RECORDS, LOS 225-2

Periscopes + 1 er en trio bestående av tenorsaksofonisten Emiliano Vernizzi, pianisten og keyboardisten Allesandro Sgobbio og trommeslageren Nick Wright. De har tidligere utgitt platene «These Human Beiings» (2015) og «Legacy» (2018). De tre musikerne bor, ifølge presseskrivet, i New York, Paris og Milano, men så vidt jeg vet, har vel Sgobbio også bostedsadresse også i Oslo. Men uansett må nok ting planlegges godt for at de skal kunne treffes, utveksle ideer og spille sammen, særlig i disse korona-tider. I tillegg til trioen, har de også involvert en strykekvartett på en av låtene på denne platen, så det var godt de planla innspillingen i juli 2019, og ikke i år.

Da avtalte de å møtes i Artesuono Studios i Cavalicco i Italia, for å gjøre disse ni komposisjonene, gjort av Sgobbio, Vernizzi, i tillegg til sistelåta, «Sultans of Swing» som Mark Knofler står ansvarlig for.

Musikken befinner seg innenfor det akustiske området, som så mange band befinner seg i om dagen. Men vi får også noen heftige innspill, som for eksempel tredjesporet, «Disco Gagarin», som ikke er en disco-låt, men hvor trommene er funky og heftig nok til at de andre musikerne må jobbe knallhardt for å holde det hele litt nede. Kanskje er det noe som kan spores til Esbjörn Svensson Trio i denne låta, men med saksofon i førersetet i stedet for piano.

Jeg synes vi får en del fine og finurlige melodier på denne platen. Men det er allikevel noe som skurrer. Pianospillet er hele veien gjennomført teknisk bra. Det samme kan man også si om trommespillet. Og det er ingenting å si på det tekniske hos saksofonist Vernizzi heller. Men det er noe med lyden han har i saksofonen som jeg har litt problemer med. Den blir litt for skarp til å være en tenorsaksofon. Jeg hadde fått mye større glede av den, hvis den var råere og dypere, som hos for eksempel John Coltrane og de som i ettertid har hatt han som ledestjerne. Det kan godt være at det er produksjonen som er med på å gjøre lyden spesiell skarp, eller at ørene mine reagerer ekstra kraftig på tonen. Men det er mest når det går litt unna i svingene at det merkes best.

At Vernizzi og Sgobbio har valgt å dele komponeringen mellom seg, tror jeg har vært lurt. De skriver temmelig forskjellig, noe som er med på å gjøre platen variert. Og når de i «The Earth’s Shape», som kommer rett etter Gagarins diskolåt, og som er mer svevende, og er med på å gjøre det universelle enda mer gjeldende. Her har de også fått med strykekvartetten, som er med på å gi låten et helt annet lydbilde enn de andre. Men tematisk henger de sammen, og det blir nærmest en slags romodyssé.

Så endrer det hele seg igjen i den morsomme og hurtige «Danza di Kuwa», som er relativt heftig teknisk, men hvor de tre musikerne fikser utfordringene på en helt ok måte. Deretter følger Sgobbios «Martyrlied», inspirert av en gammel, luthersk kirchenleider, og tar musikken til et helt annet landskap. Men hvor man etter hvert samler seg i et lydbilde som vi i tidligere sekvenser, men med mer moderne tonespråk.

Deretter følger Sgobbios «Gorod Malinov» hvor de gjør et forsøk på å symbolisere Osip Mandelstams poesi på en symbolsk måte, og vi tas igjen med til et nytt, musikalsk sted. En slags ballade, som er relativt tung i anslaget, og som er spennende i sitt uttrykk. Det er kanskje slik Sgobbio oppfatter Mandelstams poesi, som jeg ikke kan motsi, siden jeg ikke kjenner forfatterens poesi og prosa særlig godt. Men det er tydelig at det skjer mye i poesien og prosaen, for etter hvert som låta skrider fram, skjer det spennende brudd også i melodien. Spennende.

Så går det mot slutten med Sgobbios «La Rentrée», hvor Sgobbio spiller Fender Rhodes, og vi tas med til enda et musikalsk område. Et slags sangbart tema som låter fint, og som gjerne kunne vært sistesporet.

Men det er det ikke. Vi skal ha med oss Mark Knofler (Dire Straits) sin kjente släger, «Sultans of Swing», før de gir seg. Dette er jo en velkjent og nesten ihjelspilt melodi som er gjort av en rekke andre musikere siden den var tittelspor på Dire Straits debutalbum i 1978, og ble en stor hit i Europa og USA i 1979. En enkel og fengende melodi, som trioen bygger ut og gjør en fin versjon av.

«Up» er blitt et fint album fra en trio som viser at de har noe å fare med innenfor den melodiøse jazzen. Det låter litt for typisk «italiensk» for mine ører, men det kan godt tenkes at Virker annerledes i konsertsituasjonen.

De har egentlig ikke så mye nytt å komme med, rent musikalsk, men gjør låtene sine på en helt grei måte. Det er fine komposisjoner, og hvis de får gjort noe med saksofonlyden, så tror jeg at jeg i alle fall vil like bandet enda bedre.

Jan Granlie

Emiliano Vernizzi (ts, elec), Allesandro Sgobbio (p, keys), Nick Wright (dr), Anna Apollonio (vio), Giulia Pontarolo (vio), Margherita Cossio (viola), Andrea Musto (c)

Skriv et svar