Den svenske altsaksofonisten Jens Persson har vi tidligere hørt i samarbeid med den utmerkede trombonisten Petter Hängsel i deres septett og i bandet Makross. Han holder til i Malmø, hvor han har holdt bandet Perssons Sexa i flere år – derav denne volum 3-innspillingen.
Perssons Sexa er et band fra Malmø som har fått gode anmeldelser for sine plater og konserter. De har et sound og en måte å fremføre musikken sin på som er med på å fornye den svenske jazzen. Inspirasjonen til bandet kommer fra jazz, pop, hip-hop, soul og «nintendo 8-bits-musikk».
Her på salt peanuts*anmeldte vi bandets forrige utgivelse, «Vol. II», som kom ut på Havtorn Records for noen år siden, og anmeldelsen til Eyal Haruveni kan du lese HER.
De åpner med «Blanco, Blanco!», som veldig greit går inn i den svenske jazzen veldig mange musikere gjør akkikevel er det noe løst og fritt i hvordan denne gjengen spiller som fascinerer. Temaet blir spilt unisont før Persson selv tar styringen med en fin altsaksofonsolo, som er lys som en sommerkveld langt nord i landet, og som tonemessig kan minne litt om det svenske altsaksofonikonet Arne Domnerus. Men der stopper også all sammenligning. For spillet til Persson er adskillig mer moderne enn det Domnerus beveget seg i nærheten av. Og med relativt tøft og pågående trommespill fra Rostedt og energisk trombonespill fra Hängsel, utvikler låta seg til å bli en fin sak.
Deretter får vi «Demagogues» som åpner med Vahts bass, før trommer og gitar kommer inn, og vi får en litt rocka låt med trombonen i front. Og med Hängsel som trombonist blir det bra. Vi kjenner han jo fra det nordiske Horse Orchestra og DR Big Band, hvor han alltid leverer spennende spill. Her fremstår han som den ledende solisten, men han følges godt av Persson i det sekvensene hvor han ikke får utfolde seg på egen hånd. Og med en rocke bakgrunnsrytme, får Hängsel bevist hvilken eminent trombonist han er, nesten i alle musikalske sammenhenger man setter han inn i.
Så får vi «Devolution», hvor vi merker hvor godt dette kollektivet fungerer sammen. De fordeler låtene mellom seg, og alle bidrar positivt hele veien. Og i «Devolution» er det gitaristen Tobias Ekqvist som åpner. Men etter kort tid er Hängsel der med fint trombonespill og pianist Oscar Johansson holder det hele sammen på en fin måte. Men her er det gitaren som får slippe til som hovedsolist, og gitarspillet til Ekqvist er flytende, oversiktlig og fint, og nesten litt Metheny’sk over et hardt arbeidende komp, som driver låten inn i et heftig landskap. Tøft!
I «Theory of Nothing» tar Persson det hele ned, med sitt fine og lyse altsaksofonspill, som man kan høre på kilometers avstand at er svensk, før de andre kommer inn og legger seg i bakgrunnen, før vi får en fin pianoovergang, før begge blåserne legger seg fint «ved siden av hverandre», og låten utvikler seg fint, med Persson som hovedsolist
I «Balladen om livet i allmänhet» er det Oscar Johansson som får æren av å åpne, med litt melankolsk og vakkert pianospill. Dette er en låt som godt kunne hatt noe med lengsel i tittelen, for hele låten føles som både den som har skrevet den og de som framfører den, lengter etter noe, nesten uoppnåelig.
Så avslutter de med «Eunice», som jeg føler kunne vært musikken til en svensk barneTV-serie a la «Pippi» eller «Emil». Det kan nesten høres ut som noe Georg Riedel har skapt, hvor Hängsel er den førene solisten, noe han gjør med stor overbevisning. Vi får også en fin pianosolo, som har noe Dollar Brand’sk over seg som jeg liker, med en litt melankolsk undertone og de typisk, rullende spillet til Abdullah Ibrahim, og så er omtrent så sør-afrikansk som det kan bli.
Etter soloen kommer hele bandet inn, og vi er langt inne i den sør-afrikanske jazzen, i en nydelig låt som må være noe av det mest perfekte som avslutningslåt på en konsert. Jeg er overbevist om at de fleste som hører denne som avslutning på konsert, vil ha den i hodet lenge etter at konserten er ferdig.
Perssons Sexa er et fint band, som har et særpreget lydbilde, og hvor kontrasten mellom kapellmesterens lyse altsaksofon og Hängsels tyngre trombonespill, skaper en spennende sammenheng over gitar, piano, bass og trommer. Og gjennomgående legger vi merke til Rostedts fine trommespill som er med på å lede musikken inn i de forskjellige, musikalske landskapene, og som er med på å gjøre lyttingen til en fin opplevelse.
Jan Granlie
Jens Persson (as), Petter Hängsel (tb), Tobias Ekqvist (g), Oscar Johansson (p), Johannes Vaht (b), Kristoffer Rostedt (dr)
