Peuker8, ledet av gitarist Paul Peuker, er et ensemble som kombinerer instrumenteringen til en liten jazzgruppe med en strykekvartett. Dette gir en variert lydpalett som inkluderer jazz, rock og klassiske elementer. Deres forrige plate, «Influx» anmeldte vi på salt peanuts* i 2018, og den anmeldelsen kan du lese HER.
Musikken på deres nye plate starter som en blanding av gitar og strykeinstrumenter på «Radiance I», og jeg må si jeg blir litt skeptisk. Mark Weschenfelders saksofon kommer inn og skaper en viss kontrast, men det blir ikke nok for at denne anmelderen skal bli tilfreds. Men det blir litt mer sammensatt og spennende på andresporet «Radiance II» hvor gitar, piano og trommer kombineres i et litt rocka landskap sammen med Weschenfelders saksofon. Her er rytmikken mer spennende, men ikke nok til at det fester seg nevneverdig. Det er en helt ok låt, hvor det skjer mye underveis, men saksofonlyden skulle vært mye tøffere og råere for at det skulle hatt noen særlig mening. Det blir rett og slett litt for slapt, selv om både gitarist og kapellmester Paul Peuker og trommeslager Florian Lauer gjør så godt de kan for å «trøkke til».
«Rage Against The Plastic Waste» er tøffere, og her skjer det mye utenom de rocka trommene, og et fint, unisont spill mellom gitar og saksofon. Selv vil de at dette skal låte litt King Crimson-aktig, men jeg er ikke sikker. Men en det låter utvilsomy som litt tidlig jazzrock fra de britiske øyer eller Tyskland. Her henger hele ensemblet seg på, og etter hvert blir dette en oppjustering av jazzrocken som fungerer. Det er mange band i Europa som spiller denne type musikk nå om dagen, og når det fungerer som her, så er det bra. Jeg har hørt mange andre band som ikke er i nærheten av å være like spennende som Peuker8 er i enkelte partier her. Og når de tar det ned til bare å være strykere, får vi en fin kontrast til den heftige jazzrocken.
«Framework I» er adskillig mer arrangert, og som fascinerer i sin intrikate enkelthet, før vi får «The Core», som er en intens sak hvor jazzen kombineres fint med strykerne i et tema som nesten kunne vært et soundtrack til en heftig spenningsfilm. Låten bygger seg fint opp med «truende» pianiospill over heftige trommer. Her kommer det også litt «truende» vokal fra Konstantin Ingenpass, som bringer tankene til flere rockeband fra den gang rock var rock og ikke popmusikk. Noen vil kanskje sammenligne dette med noe av det man fikk fra franske Magma en gang i tiden, men det er mange band dette minner om, selv om lydbildet her er oppdatert til 2019-standard.
«A Sorrowful Song» starter med Eugen Rolniks bass?, i en fin intro, før Elisabeth Coudoux kommer inn med fint kompletterende cellospill, og stemningen blir en helt annen. Etter hvert kommer de andre smygende inn, med Peukers enkle tema på gitar som førende, over cello og bass. Vakkert!
«Framework II» starter stille, men beveger seg raskt inn i rockelandskapet, gjerne fra Canterbury 1966 eller rundt der. Og det er nesten så man bare savner Robert Whatts stemme på toppen, for å få den rette stemningen, mens «Onto the Wild Bright Future» er mer komplisert, og sikkert også mer arrangert. Piccicatospill hos fiolinene og fint spill av strykekvartetten under og over det litt rocka og relativt avanserte jazzrockkompet. Nok en låt som hadde glidd rett inn i en kriminalfilm fra 70-tallet med halvnakne damer, mye bilkjøring og en helt i James Bond-stilen. Men låten overgår Bond og hans likesinnede flere ganger. For det som serveres her er intelligent og spennende. Legg merke til pianospillet som kontrasteres fint av trommerytmene, som etter hvert glir over i hverandre og skaper en fin stemning sammen med resten av bandet når de kommer til.
I «Requiem (Radiance III)» er vi i starten langt inne i det klassiske, med en fin intro fra pianisten, før vokalen legger seg på, og vi får en relativt dyster låt som gjerne kunne vært gjort av Gustav Mahler eller en av hans likesinnede. Denne låten er den rake motsetning til mye av det andre på platen, og er med på å gjøre «forestillingen» spennende og variert. Peukers gitarspill kommer inn, i et landskap jeg er overbevist om at Terje Rypdal hadde hatt sans for. Det hele blir en fin klagesang, som kombinerer det dystre fra Mahler med fint gitarspill.
Så nærmer vi oss slutten. Og bandet gjør, «Is This The End?». Men det er det jo ikke. Dette er en låt hvor Peuker får føre an med helt ok gitarspill, og plutselig dukker avslutningen på The Bands «The Last Waltz» opp i bakhodet, selv om musikken er langt fra det Robbie Robertson og de andre gutta gjorde i en av de beste konsertfilmene som er laget, før de er over i avslutningen med «Sage (Against The Plastic Taste)», som er en stile og fredelig sak hvor Peukers gitar fortsetter The Band-følelsen, og som kanskje tar oss enda nærmere den vakre avslutningen på «The Last Waltz». Enkelt, vakkert og deilig.
Peuker8 har med «Radiance» laget en vakker og ikke minst variert plate, hvor de, på finurlig vis, klarer å kombinere det klassiske i strykekvartetten med bandets uttrykk som inneholder både rock fra «gamle dager», jazzrock, jazz og sobert og vakkert gitarspill.
Jan Granlie
Paul Peuker (g), Marius Moritz (p), Mark Weschenfelder (s, cl), Alina Gropper (violin), Filip Sommer (vio), Elisabeth Coudoux (c), Eugen Rolnik (b), Florian Lauer (dr), Konstantin Ingenspass (v)
