Nye skiver og bĂžker


flere skiver og bĂžker...

VĂ„re podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bĂžr ha


flere anbefalte skiver...

VĂ„re beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

PĂ„ skive

PEUKER8

«Radiance»
WHYPLAYJAZZ WPJ051

Peuker8, ledet av gitarist Paul Peuker, er et ensemble som kombinerer instrumenteringen til en liten jazzgruppe med en strykekvartett. Dette gir en variert lydpalett som inkluderer jazz, rock og klassiske elementer. Deres forrige plate, «Influx» anmeldte vi pÄ salt peanuts* i 2018, og den anmeldelsen kan du lese HER.

Musikken pÄ deres nye plate starter som en blanding av gitar og strykeinstrumenter pÄ «Radiance I», og jeg mÄ si jeg blir litt skeptisk. Mark Weschenfelders saksofon kommer inn og skaper en viss kontrast, men det blir ikke nok for at denne anmelderen skal bli tilfreds. Men det blir litt mer sammensatt og spennende pÄ andresporet «Radiance II» hvor gitar, piano og trommer kombineres i et litt rocka landskap sammen med Weschenfelders saksofon. Her er rytmikken mer spennende, men ikke nok til at det fester seg nevneverdig. Det er en helt ok lÄt, hvor det skjer mye underveis, men saksofonlyden skulle vÊrt mye tÞffere og rÄere for at det skulle hatt noen sÊrlig mening. Det blir rett og slett litt for slapt, selv om bÄde gitarist og kapellmester Paul Peuker og trommeslager Florian Lauer gjÞr sÄ godt de kan for Ä «trÞkke til».  

«Rage Against The Plastic Waste» er tÞffere, og her skjer det mye utenom de rocka trommene, og et fint, unisont spill mellom gitar og saksofon. Selv vil de at dette skal lÄte litt King Crimson-aktig, men jeg er ikke sikker. Men en det lÄter utvilsomy som litt tidlig jazzrock fra de britiske Þyer eller Tyskland. Her henger hele ensemblet seg pÄ, og etter hvert blir dette en oppjustering av jazzrocken som fungerer. Det er mange band i Europa som spiller denne type musikk nÄ om dagen, og nÄr det fungerer som her, sÄ er det bra. Jeg har hÞrt mange andre band som ikke er i nÊrheten av Ä vÊre like spennende som Peuker8 er i enkelte partier her. Og nÄr de tar det ned til bare Ä vÊre strykere, fÄr vi en fin kontrast til den heftige jazzrocken.

«Framework I» er adskillig mer arrangert, og som fascinerer i sin intrikate enkelthet, fÞr vi fÄr «The Core», som er en intens sak hvor jazzen kombineres fint med strykerne i et tema som nesten kunne vÊrt et soundtrack til en heftig spenningsfilm. LÄten bygger seg fint opp med «truende» pianiospill over heftige trommer. Her kommer det ogsÄ litt «truende» vokal fra Konstantin Ingenpass, som bringer tankene til flere rockeband fra den gang rock var rock og ikke popmusikk. Noen vil kanskje sammenligne dette med noe av det man fikk fra franske Magma en gang i tiden, men det er mange band dette minner om, selv om lydbildet her er oppdatert til 2019-standard.

«A Sorrowful Song» starter med Eugen Rolniks bass?, i en fin intro, fÞr Elisabeth Coudoux kommer inn med fint kompletterende cellospill, og stemningen blir en helt annen. Etter hvert kommer de andre smygende inn, med Peukers enkle tema pÄ gitar som fÞrende, over cello og bass. Vakkert!

«Framework II» starter stille, men beveger seg raskt inn i rockelandskapet, gjerne fra Canterbury 1966 eller rundt der. Og det er nesten sÄ man bare savner Robert Whatts stemme pÄ toppen, for Ä fÄ den rette stemningen, mens «Onto the Wild Bright Future» er mer komplisert, og sikkert ogsÄ mer arrangert. Piccicatospill hos fiolinene og fint spill av strykekvartetten under og over det litt rocka og relativt avanserte jazzrockkompet. Nok en lÄt som hadde glidd rett inn i en kriminalfilm fra 70-tallet med halvnakne damer, mye bilkjÞring og en helt i James Bond-stilen. Men lÄten overgÄr Bond og hans likesinnede flere ganger. For det som serveres her er intelligent og spennende. Legg merke til pianospillet som kontrasteres fint av trommerytmene, som etter hvert glir over i hverandre og skaper en fin stemning sammen med resten av bandet nÄr de kommer til.

I «Requiem (Radiance III)» er vi i starten langt inne i det klassiske, med en fin intro fra pianisten, fÞr vokalen legger seg pÄ, og vi fÄr en relativt dyster lÄt som gjerne kunne vÊrt gjort av Gustav Mahler eller en av hans likesinnede. Denne lÄten er den rake motsetning til mye av det andre pÄ platen, og er med pÄ Ä gjÞre «forestillingen» spennende og variert. Peukers gitarspill kommer inn, i et landskap jeg er overbevist om at Terje Rypdal hadde hatt sans for. Det hele blir en fin klagesang, som kombinerer det dystre fra Mahler med fint gitarspill.

SÄ nÊrmer vi oss slutten. Og bandet gjÞr, «Is This The End?». Men det er det jo ikke. Dette er en lÄt hvor Peuker fÄr fÞre an med helt ok gitarspill, og plutselig dukker avslutningen pÄ The Bands «The Last Waltz» opp i bakhodet, selv om musikken er langt fra det Robbie Robertson og de andre gutta gjorde i en av de beste konsertfilmene som er laget, fÞr de er over i avslutningen med «Sage (Against The Plastic Taste)», som er en stile og fredelig sak hvor Peukers gitar fortsetter The Band-fÞlelsen, og som kanskje tar oss enda nÊrmere den vakre avslutningen pÄ «The Last Waltz». Enkelt, vakkert og deilig.

Peuker8 har med «Radiance» laget en vakker og ikke minst variert plate, hvor de, pÄ finurlig vis, klarer Ä kombinere det klassiske i strykekvartetten med bandets uttrykk som inneholder bÄde rock fra «gamle dager», jazzrock, jazz og sobert og vakkert gitarspill.

Jan Granlie

Paul Peuker (g), Marius Moritz (p), Mark Weschenfelder (s, cl), Alina Gropper (violin), Filip Sommer (vio), Elisabeth Coudoux (c), Eugen Rolnik (b), Florian Lauer (dr), Konstantin Ingenspass (v)

Skriv et svar