Den nystartede trioen Phonix har sin base i Trondheim, og består av gitaristen Emil Storløkken Åse, saksofonisten Jenny Frøysa og trommeslageren August Glännestrand. Storløkken Åse kjenner vi som den ene sønnen til vokalisten Tone Åse og keyboardisten Ståle Storløkken, og hans solodebut med platen Electric Forest som kom for relativt kort tid siden. Saksofonuisten Jenny Frøysa kjenner vi fra prosjekter på den såkalte «jazzlinja» ved NTNU i Trondheim, hvor vi også mener Glännestrand har vært, eller er stident.
I følge bandets bandcamp-profil sier det at musikken ligner en blanding av Jimi Hendrix Experience, Per «Texas» Johansson og Maria Kannegaard trio, med hint av Julian Lage, ABBA og Frank Zappa. Med andre ord nordisk elektrisk rockjazz med tydelige inspirasjoner fra 70-tallet. Bandnavnet er inspirert av Phoenix, et mytisk dyr som setter seg selv i brann og deretter gjenfødes fra asken. Phoenix er også hovedstaden i delstaten Arizona, USA – et sted med mye ørkenlandskap. Derav albumtittelen Under The Sun. Albumet har riffbaserte låter med fuzzgitar, men også rolige, klangfulle ballader med åpne improviserte landskap og lyriske melodilinjer, der bandet får frem detaljene og dybden i deres musikalske samspill. Totalt sett virker albumet som starten på det som potensielt vil bli en dynamisk og kreativ musikkkatalog.
Nå har vi med stor glede lyttet mye til Storløkken Åses soloplate, som på mange måter staker ut en ny kurs for den eksperimentelle, norske jazzen. Så vi så fram mot å la LPen med Phonix surre en del ganger på spilleren. Og vi blir ikke så veldig overrasket over de første gitarriffene på åpningssporet «Soulpower». Og likhetstrekkene med Jimi Hendrix kommer fort fram, samtidig som jeg føler de også slekter på mine amerikanske favoritter i Living Color og gitaristen Vernon Reid. Men Hendrix sin måte å spille el.gitar på, er den som trer best fram. Et relativt enkelt gitarriff-tema som Storløkken Åse improviserer rundt og over med stor overbevisning. Og her får han virkelig boltre seg og vise seg fram sammen med drivende og rocka trommespill fra Glännestrand. Tøft og drivende. Og det er tøft at denne ultra tøffe musikken kan gjøres som duo på gitar og trommer.
Et enda raskere riff åpner i «Tumbling Around», før det nesten glir over i frijazz, og at Storløkken Åse er sønn av faren, hersker det liten tvil om. Og her kommer også Frøysa inn med rått og deilig barytonsaksofonspill og festen er virkelig i gang. Dette er «headbang»jemfører her er strålende partyjazz av beste merke, og soloen til Frøysa får hårene til å reise seg på armene. Og jeg håper Mats Gustafsson merker seg Frøysa, hvis ikke kan han plutselig en dag få seg en stor overraskelse. For det hun leverer her er strålende. Og spillet svinger storveis over et relativt rocka komp.
«Cowperson Rides Again» er siste låt på A-siden, og er en låt hvor de tar det litt ned, og i gitarspillet føler man nesten at dette er laget i Texas (hvor menn er menn osv). Men det varer ikke lenge før dette nærmest går over i en slags 2023-versjon av noe Vanguards med Terje Rypdal i spissen kunne gjort, kombinert med det aller tøffeste fra Tom Waits med Mark Ribot bak gitaren. Og med den nesten «twang»-aktige gitaren sammen med barytonsaksofonen som trioens bass, og en solid trommespill, blir dette en herlig låt som tar «køntrien» (eller americanaen) inn i den råtøffe, moderne jazzen. Denne låta er så tøff at man nesten ikke tror det er laget av debutanter. Det er trøkk, energi og utmerket musisering som får tapeten til å flærre av veggene. Å skru opp volumet på 11 og la naboene få smake!
«From The Ashes» åpner B-siden, og her er vi plutselig inne i Rypdals Chaser-prosjekt. En nydelig ballade hvor gitaren svever høyt der oppe sammen med saksofonen. Vakkert! Før vi er inne i det rocka igjen i «Combustion», som går enda lenger inn i Living Colors univers, men samtidig litt mer «skranglete» slik mye av den norske musikken av dette slaget er, og som gjør musikken adskillig mer spennende enn strømlinjeformet. Det roer seg litt når Frøysa kommer inn med enda en strålende barytonsaksofonsolo over et stødig trommekomp og et spennende gitarspill. Etter et lite «break» er det «fullt øs» og rock i beste forstand fra gitar og trommer, og det er bare å lene seg tilbake og nyte, eller å kaste seg ut på gulvet og headbange. For dette er grusomt tøft!
Så avrunder de med tittelsporet «Under The Sun», og vi er tilbake i ballademodus, og en neste uhørlig gitar kommer smygende inn i starten. Dette er nok en nydelig ballade, hvor Storløkken Åse spiller akustisk gitar unde r Frøysas fine barytonspill. Og denne kombinasjonen er det ikke så ofte vi hører, men jeg kan love deg at det fungerer. Låten bygger seg mer og mer opp, før de roer ned og «tar kvelden».
Dette må være en av de mest spennende og spenstige platedebutene til et norsk band på svært lenge. Tre unge musikere som kan så mye og som får det ut til oss på utsiden av høgtalerne på en måte som gjør oss ytterst glade. I plateselskapet Sonic Transmissions finner vi bassisten Ingebrigt Håker Flaten som takkes på coveret. Og etter at han flyttet tilbake til Trondheim fra Austin, har det skjedd et solid løft i den tøffe delen av jazzmiljøet i byen. Og at han har tatt denne trioen under sine «vinger», forstår vi når vi hører musikken.Og det samme gjør vi. For dette er musikk vi regner med at Håker Flaten digger. Strålende, spennende, kreativt, energisk og svært godt gjennomført.
Bærre lækkert, som man sier i Trøndelag!
Jan Granlie
Emil Storløkken Åse (g), Jenny Frøysa (g), August Glännestrand (dr)
