Den danske gitaristen Pierre Dørge, har med sitt «jungelorkester» gjort mer enn 20 plateinnspillinger siden deres første utgivelse i 1982 «Pierre Dørge & New Jungle Orchestra». I tillegg til det har kapellmesteren gjort plater med Cadentia Nova Dabica, CM Musictrain, platen «Real Tchicai» med John Tchicai og Niels Henning Ørsted Pedersen, duoplate med vibrafonisten Walt Dickerson, platen «Ballad Round the Left Corner» med Tchicai, NHØP og Billy Hart, med gruppen Thermænius og med trioen Dørge-Becker-Carlsen.
Nå er den nye platen «Bluu Afroo» ute, og her møter vi hans «jungelorkester» bestående av trompeteren Tobias Wiklund, trombonisten Kenneth Agerholm, saksofonistene Jakob Mygind og Anders Banke, keyboardisten og pianisten Irene Becker, bassisten Thommy Andersson, perkusjonisten Ayi Solomon og trommeslageren Martin Andersen, pluss at Dørge står for de fleste komposisjonene og gitarspillet. I tillegg har de med den amerikanske saksofonisten Stephen Riley som gjest. Innspillingene er gjort i løpet av tre dager i november 2019, og vi får 11 komposisjoner, de fleste med et umiskjennelig «jungelorkester»-preg, som i tillegg til det afrikanske, har mye av Duke Ellingtons grunnideer i seg.
De starter med «Aburu Kuwa» hvor Anders Banke er hovedsolist på bassklarinett. Og hele veien, ikke bare i åpningen, men i de fleste låtene, tas vi med på emn reise, som i hovedsak tar oss med til Afrika, eller andre «eksotiske» steder. Og det er kombinasjonen av det afrikanske sammen med de klare jazzelementene som gjør dette bandet så fascinerende. Hør bare på andresporet, «Mingus Birthday Party», som har en afrikansk undertone, men med Charles Mingus som viktig element. Her legger vi spesielt merke til Wiklunds utmerkede trompetsolo, som nærmest duellerer med Mygind, eller er det kanskje Banke eller Rileys tenorsaksofon? En perle av en låt, hvor jeg synes særlig Wiklund får vist seg fram som den glimrende trompeteren han er. Her får vi også fint spill av Agerholm på trombone, og sammen skaper blåserne en spennende låt preget av Mingus’ sine musikalske ideer.
I «Elefante Imposante» er en låt hvor Dørges gitar nesten høres ut som Terje Rypdal i starten, men hvor hans vest-afrikanske måte å spille på kommer godt fram under en litt tung blåserrekke, med nok en fin trompetsolo av Wiklund og trommer som nesten illuderer elefanters marsj, før vi får Irene Beckers «Sister», som har en litt annen musikalsk tilnærming, men som i denne sammenhengen unektelig blir «jungelorkestersk». Kanskje mer Ellington enn Afrika her, med fint ensemblespill og fine solier.
«Ka Wa Ku Wo» starter med litt «hemmelig» gitar, og vi aner at dette kommer til å bli en sprelsk sak. Og når trommer og perkusjon kommer inn, sammen med blåserne, er vi raskt på vei inn i det sør-afrikanske, med de typiske blåser-riffene vi alle kjenner fra denne musikken. Her er det Dørge som «fører ordet», med kreativt og spennende spill. Her får vi en relativt fri tenorsaksofonsolo, som jeg mistenker at Riley står bak, selv om jeg slett ikke er sikker. «Rocking at Planet Pluto» er en skikkelig swing-godbit som kunne vært skrevet på 30-tallet, og Rileys tenorsaksofonsolo (og her er jeg relativt sikker på a det er han på grunn av den litt Stan Getz-aktige tonen) er strålende. Her swinger det upåklagelig. Her blander de andre saksofonistene inn, og vi får en slags tidlig Ellington i moderne toneleie, før vi får «Mama Asili», hvor jeg også er relativt sikker på at det er Riley som åpner, med et spill som nesten kan høres ut som den gamle danskervenn, Ben Webster, slepent og fint, der den ligger over de andre blåserne, i en låt som like gjerne kunne vært gjort av Ellington. Og hvis han hører denne fra det hinsidiges jam session, så smiler han garantert når denne spilles. Her er det viktig å legge merke til de små detaljene fra Dørge i bakgrunnen, som er med på å løfte låten betraktelig.
«Dancing In the Jungle» er andre komponistbidrag fra Becker, og starter med Dørges vest-afrikanske måte å spille gitar på. Dette utvikler seg til en sør-afrikansk blues som kunne vært gjort av flere av de musikerne som flyktet til Europa fra apartheid-regimet. Dette er en låt som vugger deilig av gårde, selv om det nesten virker som om Dørge vil «røske» litt opp i forventningene med sitt særegne bluesspill.
I «Blue Afriki» er det også gitaren som starter med fint bluesspill, før Anderssons fine bass kommer inn, og vi får en fin bakgrunn med bass og trombone under gitaren og de andre blåserne som tar mer og mer over. Banke avleverer en fin og spennende solo sammen med Dørges gitar, og det er nesten så vi får lyst til å danse, før Banke tar over med en fin solo på bassklarinett. Så er vi over i «Witchdoctor In the Burial Mound», som kanskje er platas mest spennende spor, med vokal i starten (av Solomon?), før Riley tar over styringen med strålende tenorsaksofonspill. Også her swinger det upåklagelig med afrikansk tilnærming.
Så avslutter de med «Fulani», og vi ledes inn i Dørges musikalske verden av hans gitar, Anderssons bass og Solomons perkusjon og vokal. En deilig avslutningslåt, hvor vi igjen tas med til varmen i Vest-Afrika. Og høstens kulde og vind i København er glemt for en stund. Vi får fin kollektiv improvisasjon fra blåserne, i god «jungelorkester»-tradisjon, før temaet gjentas og utvikles. Wiklund får lov til å servere nok en glimrende solo som fades ut som avslutning på platen. Hvorfor den fades aner jeg ikke, men de syntes vel kanskje at 66 minutter, blank, bvar en passe tid for en slik innspilling, så …
Dette er blittnok en fin plate fra Dørge og hans «jungelorkester», og en plate som får fram det gode humøret hos lytterne, uansett hvor sur man er på forhånd. Det er mye varme i den musikken dette bandet spiller, og Dørge og hans musikere har holdt på denne tradisjonen helt siden den første plata kom i 1982, så noen «døgnflue» er dette orkesteret overhodet ikke!
Jan Granlie
Pierre Dørge (g), Tobias Wiklund (tp), Kenneth Agerholm (tb), Jakob Mygind (ts, ss), Anders Banke (ts, cl, bcl), Irene Becker (p, keys), Thommy Andersson (b), Ayi Solomon (perc, v?), Martin Andersen (dr) + Stephen Riley (ts)
