På skive

PUNKT. VRT. PLASTIK

«Somit»
INTAKT RECORDS, INTAKT CD 353

Trioen med det litt merkelige navnet Punkt.Vrt.Plastic, består av tre av de mest spennende, yngre, fritt improviserende musikerne i Europa akkurat nå. Pianisten Kaja Draksler er bosatt i København, men kommer fra Slovenia, og hun har bodd flere år i Amsterdam. Bassisten Petter Eldh er svensk, men har tilhold i Berlin, hvor også trommeslageren Christian Lillinger har bodd siden 2003.

Dette er trioens andre plateinnspilling sammen, etter «Punkt.Vrt.Plastic» (Intakt CD 318), som egentlig gikk oss hus forbi. Innspillingen er gjort i Berlin den 5. og 6. september i fjor, og ansvaret for de 13 komposisjonene er relativt jevnt fordelt mellom de tre.

Og det starter med et brak fra cymbalene, i Lillingers «Helix GA» før Eldh hiver seg over bassen og setter i gang et voldsomt «øs». Lillinger henger seg på, mens Draksler legger inn noen akkordrekker i det rytmiske mønsteret, før det plutselig er over. Siden de rekker over hele 13 låter på denne platen, så er de fleste «sekvensene» relativt korte. Andresporet «If Asked», som Draksler står ansvarlig for, er en rytmisk fest, hvor hun legger et tema, som egentlig er noen rytmiske figurer i pianoet, mens Lillinger pisker det hele framover og Eldh henger på så godt han kan.

Og slik fortsetter det gjennom de 13 «strekkene». Hele veien viser de tre seg fram som eminente teknikere og at de behersker instrumentene til fulle. Jeg har flere ganger sammenlignet Draksler med pianisten Cecil Taylor, men der Taylor ofte blir litt for «oppstykket» og «intellektuell», synes jeg Draksler treffer, i alle fall meg, adskillig bedre. Det er mer struktur i improvisasjonene enn i det relativt «løse» spillet vi fikk fra «maestro» Taylor. Derfor er det ofte også mer behagelig å sette seg ned og lytte til Drakslers pianospill. Og i Petter Eldh har vi en av klodens mest teknisk brilliante bassister, og her beviser han med full styrke at han også er en spennende komponist. Hør bare på den litt «barnlige» «Natt Raum», som har et gjentagende tema i pianoet, hvor Eldh og lillinger «herjer» litt med. Morsomt og deilig.

Christian Lillinger er en utrolig trommeslager, som jeg innbiller meg kan spille nesten hva som helst. Han er som en «Duracel-kanin» der han spiller med og mot de andre musikerne, og er alltid med på å løfte musikken til uante høyder.

Men det er ikke «full rulle» hele veien. For eksempel tar de de litt ned i den ettertenksomme «Amnion» av Lillinger, og man kan nesten høre at det er Lillinger som har gjort den, for den ligner litt på de andre låtene han står ansvarlig for, ved at pianospillet nesten blir en del av det rytmiske.

Og når de tar det litt ned blir hele innspillingen mer variert og spennende. For i slik musikk er dynamikk noe av det viktigste. Og jeg synes disse tre musikerne har full kontroll over akkurat dette.

Rolig og fin er også Eldhs «Morgon Morfin», hvor man kan mistenke Draksler for å ha lyttet mye til danske Simon Toldam, for det er mye i stemningen her som kan assosieres med den utmerkede, danske pianisten. Vakkert!

«Fraustadt» er laget av Draksler, og er en hurtigere låt, hvor hun selv ikke legger ned altfor mange akkordrekker, men hvor det er Eldh som i hovedsak «fører ordet». Men Drakslers akkordrekke er nydelig sammen med de to andre, og jeg merker at jeg savner å høre Drakslers spill på Klub Primi i København. Det hele virker løst og ledig, spesielt på grunn av Lillingers trommespill, og sammen er de tre dynamitt for sjelen.

Så følger tittelsporet, «Somit» av Lillinger, og vi er tilbake i det løst rytmiske, før vi får Lillingers «Axon», som er en rytmisk løsere sak, hvor musikerne virkelig skal være på «hugget» for å følge med. En litt ettertenksom låt som de tre gjør mye ut av.

Lillinger har også skrevet «Enbert Amok», hvor de er tilbake i det intense og rytmiske. Det åpner med heftige trommerytmer under bassen, før pianoet legger seg på et rytmisk bilde som fascinerer. «Trboje» er gjort av Draksler, og såpass langt ut i innspillingen virker det som om hun har blitt inspirert av det rytmiske i Lillingers komposisjoner. Men det er noe melankolsk over denne. Kanskje lengter Draksler til den lille naturskjønne byen eller tettstedet Trboje, i Municipality of Sensur i øvre delen av Carniola regionen, rett nord for Ljubljana i sitt gamle hjemland. Men vakkert er det, både landskapet og musikken.

«Ribosome» av Lillinger er mer rytmisk fundert, med løst og fint bass-spill og «lekende» trommer under Drakslers (også her) litt melankolske pianospill. Så avrunder de med Drakslers «Vrvica», som betyr noe sånn som et nøste av hyssing. Og det er kanskje det Draksler tenker på når hun fabulerer over pianoet i denne korte, men fine låta.

«Somit» er blitt en mye stillere plate enn jeg hadde forventet. Men ikke uten at det skjer utrolig mye spennende i de 13 låtene. Vi får oppleve tre musikere som, etter hvert, har lært hverandre godt å kjenne, og kommunikasjonen mellom de tre er fremragende hele veien. Komposisjonene er fine og spennende, og i og med at Draksler spiller på et ordinært piano i stedet for et svært flygel, gjør at lydbildet blir litt mer melankolsk og neddempet. Men det gjør musikken på denne innspillingen godt.

Anbefales!

Jan Granlie

Kaja Draksler (p), Petter Eldh (b), Christian Lillinger (dr)

Skriv et svar