På skive

QUARTET AJATON

«Early Music in The Latest Way»
ALBA RECORDS, ABCD 458

Det spesielle og originale prosjektet Quartet Ajaton har, for det første en nesten unik instrumentkombinasjon, i tillegg til at de har med noen av de sterkeste stemmene innenfor den finske musikken i rekkene, og de gjør «gammel» musikk på sin helt egen måte.  Ajaton Quartet kombinerer moderne, musikalske elementer med komposisjoner som er gjort for flere hundre år siden, og klarer å gjøre den til sin egen, ikke minst på grunn av vokalisten Mia Simanainen, som jeg tror må ha klassisk bakgrunn, sammen med Henrik Sandås på bandoneon, Kari Ikonen på moog synthesizer (som vi kjenner fra en rekke andre, moderne jazzprosjekter) og Mikko Perkola på viola da gamba (og vokal på en komposisjon). I tillegg har de invitert med perkusjonisten Abedissa Assefa på en låt.

Vi får ni komposisjoner, og de begynner med «Mignonne, allons voir si la rose» komponert av Jehan Chardavoine, en fransk renesansekomponist som levde fra 1538 til cirka 1580. Og det starter som en kombinasjon av opera og moderne improvisasjonsmusikk, som etter hvert glir over i noe som godt kunne vært komponert i dag. Andresporet, «Come Again» er skrevet av John Dowland, som levde fra 1563 til 1626, og er en spennende kombinasjon mellom instrumentene og vokal, som minner mye om den estiske vokalisten Liisi Koikson, slik hun fremstår på sin fine plate «Ettepoole» som kom for en del år siden. Vakker vokal og bandoneon, og ikke minst viola da gamba-spill, i en nydelig vise.

Deretter kommer «Improvisation on ‘Les Humanies’» hvor musikken er skrevet av Marin Marais (1656-1728) og teksten av Janet Frame (1924-2004). Her er vokal og moog synthesizer i førersetet. Teksten og melodien blir fremført slik jeg forestiller meg at den er i utgangspunktet, men hvor Kari Ikonen legger på et fint synth-spill over nydelig viola da gamba-spill. Simanainen er en ytterst smakfull vokalist som har full kontroll på disse låtene, og det er en selvtillit i hennes vokal som fascinerer.

På en slik samling man nesten innom Henry Purcell (1659-1695). Her får vi «When I Am Laid In Earth» med tekst skrevet av Nahum Tate (1652-1715). En typisk Purcell-komposisjon som her tolkes nesten som en salme, med klokkeklar vokal og fint moog-spill over viola da gamba og bandoneon.

Så får vi de to John Dowland-komposisjonene «Awake, Sweet Love» og «In Darkness Let Me Dwell». Den første glir fint over fra den foregående, og den blir som en naturlig forlengelse av Pursells komposisjon, mens «In Darkness Let Me Dwell» starter mer dystert langt der nede i moog-dypet før den fine vokalen og bandoneon kommer inn, og musikken vokser seg mer og mer lystig, men befinner seg hele veien innenfor ballade-landskapet.

Så er de over i John Blows (1649-1626) «The Self Banished» med duo vokal mellom Simanainen og Mikka Perkola, nok en ytterst vakker ballade, eller salme, med nydelig bandoneon-spill, mens John Dowlands «Now, O Now, I Needs Must Part», hvor bandoneonen nesten inviterer til dans, før Samanainen kommer inn med lystig vokal. Jeg vet ikke hvorfor hun her er plassert lenger bak i lydbildet, men det er kanskje for å fremheve bandoneonen, som virkelig briljerer her, før viola da gambaen kommer inn og avleverer ytterst romantisk spill.

Så avrunder de denne fine og originale innspillingen med den tradisjonelle, finske låten «Waka Wanha Wäinämöinen», som på mange måter inviterer til en langflat, finsk tango uten å være det. Men i stedet får vi en folkemelodi som garantert må være svært tragisk. Jeg legger spesielt merke til kombinasjonen mellom bandoneon og synth i denne avslutningen, en overgang som nærmest er sømløs. En nydelig og sørgelig avslutning på en ytterst original plate.

At de kombinerer Simanainens klokkeklare og fine stemme, som både har opera- og mer pop-lignende musikk inne, gjør seg utymerket sammen med bandoneon, moog synth og viola da gamba, og alle musikerne har hatt en felles forståelse for hva de ville med musikken, og fremfører den aldeles strålende. Og er dette typisk finsk? Både ja og nei. Men jeg har vanskelig for å finne noen andre som kunne gjort denne «gamle» musikken like sjarmerende og vakker.

Jan Granlie

Mia Simanainen (v), Henrik Sandås (bandoneon), Kari Ikonen (moog synth), Mikka Perkola (viola da gamba, v)

Skriv et svar