Komponisten John Finbury er en Grammy- og Latin Grammy-nominert komponist som holder til i Andover, Massachusetts. Hans tidligste musikkutdannelse og innflytelse kom fra faren Herb, en jazzfiolinist og en av de første jazzkomposisjonsstudentene ved Schillinger School i Boston, som senere skulle bli Berklee College Of Music. I tenårene spilte John trommer i flere rock’n roll-konstellasjoner I new York. På college studertehan klassisk piano og musikkteori og komposisjon ved Longy School of Music i Cambridge og på Boston University.
På jakt etter en annen forbindelse til musikk, drev John et legendarisk film- og konserthus i Salem, MA, hvor han arrangerte konserter med BB King, Bonnie Raitt, Richard Thompson, REM, Eric Burton og The Animals, og Pat Metheny, blant mange andre. I et parallelt liv har han vært advokat i 35 år, selv om du aldri vil høre ham referere til advokatpraksis som en «streitjobb», men heller hans andre «yrke».
Det han selv mener er hans første profesjonelle viktige jobb som komponist, var et lydspor han skrev i 1979 til «Portraits from the 2 O’Clock Lounge», en TV-dokumentar av Fred Simon produsert for WGBH Boston. R&B og popsangene han skrev og spilte inn tidlig på 80-tallet har fått stor oppmerksomhet. Denne fornyede interessen for musikken hans utløste en ny karriere i hans komponering med fokus på hans mangeårige interesse for musikken i Brasil.
Nå har vokalisten Magos Herreira, pianisten Chano Domínguez, bassisten John Pattitucci og trommeslageren Antonio Sanchez plukket fram sine sju favoritter fra Finburys komponistgjerning, og utgitt de på platen «Music By John Finbury».
De fleste vil kjenne til bassist Pattitucci fra samarbeid med blant andre Chick Corea, Wayne Shorter, Dave Weckl, Herbie Hancock, Stan Getz, Michael Brecker, George Benson, John Abercrombie, Jock DeJohnette, Tone Williams, Freddie Hubbard, Sting, McCoy Tyner med flere, og trommeslager Sanchez fra samarbeid med blant andre Michael Brecker, Gary Burton, Avishai Chen, Scott Colley, Chick Corea, Bendik Hofseth, Pat Metheny og Enrico Pieranunzi, mens Domínguez har gjort en rekke plater i eget navn, med hjelp av blant andre Tomatito, George Mraz, Paquito D’Rivera med flere. Magos Herreira kommer opprinnelig fra Mexico, og har en lang rekke plateproduksjoner bak seg, uten at hun har fått den helt store oppmerksomheten her i Europa.
Og det er faktisk det vokale, ved siden av komposisjonene, som er de to svakeste leddene i denne produksjonen. Det vokale, fordi det rett og slett blir litt for teatralsk og kjedelig. Stemmen til Herreira er ikke variert nok til at jeg blir spesielt imponert, selv om hun innimellom har snev av for eksempel portugisiske Maria Joao, så befinner hun seg i et litt for lite register til at det blir spennende nok, noe komposisjonene ikke inviterer altfor mye til heller, der de flytrer av gårde i et midt-register som ikke utfordrer særlig. I de gode øyeblikkene, som iden fine «Comenzar», minner hun ikke så rent lite om 91-årige Sheila Jordan, med den velkjente, litt slepne vokalen vi kjenner henne for.
Men de tre andre musikerne gjør så godt de kan for å få dette til å låte spennende. Men dessverre blir det litt for mye «en vanlig dag på kontoret», selv om både Domínguez og Pattitucci avleverer noen riktig fine solier, og Sancez gjør trommearbeidet nærmest perfekt, og hans intro i avslutningssporet, den litt funky «Romp», er akkurat slik vi ønsker å høre ham. Det virker, rett og slett, som om noen har fått en idé om at man måtte gjøre en hyllestplate til Finbury, uten at det lå så mye mer bak det. Og det er kanskje ikke nok for å lage en spennende innspilling.
Jan Granlie
Magos Herreira (v), Chano Domínguez (p), John Pattitucci (b), Antonio Sanchez (dr)
