Gitaristen, komponisten og produsenten, Quentin Dujardin, har samarbeidet med munnspillspilleren Toots Thielemans, den amerikanske produsenten Lee Townsend, trommeslageren Manu Katché, den iranske sangeren Mahsa Vahdat, fiolinisten og vokalisten Iva Bittova, samt Bijan Chemirani, Richard Bona, Bert Joris, Olivier Ker Ourio, Matthieu Saglio, Ivan Paduart, Didier Laloy og mange andre.
Nå har han satt sammen et band som inkluderer trommeslageren Manu Katche, accordionisten Didier Laloy og bassisten Nicolas Fiszman (Boris Schmidt på live-innspillingne), og utgitt to plater under tittelen 2020, den første tatt opp i AQUA music studis og den andre live fra MC Arlon i Belgia.
Studioalbumet er klart den platen med best lyd og med mest kontroll og oversikt, som de fleste studioalbum er. Her har han også invitert med Doron David Sherwin på kornett på en låt og Adrien Tyberghem på kontrabass på en låt.
Dujardin spiller ei røys med gitarer, pluss perkusjon, piano og vokal, men det er som akustisk gitarist hvor han spiller nylonstrengegitar at han utmerker seg mest. Og vi får åtte låter pluss to bonuslåter, hvor alt fremføres omtrent så perfekt som det er mulig. Dujardin er en utmerket gitarist, og med Katche bak trommene vet vi at det rytmiske er på plass. Men det er samspillet mellom gitar og accordion som imponerer mest. Bassist Fiszman gjør jobben sin på el.bass, slik man gjerne hører det på plater med Katche, de beveger seg et stykke mot jazzrocken, men ikke så mye at det blir plagsomt. Men jeg er overbevist om at Dujardin og hans musikalske venner er en stor suksess på jazzscenen i gitaristens hjemland, Belgia, og på de større scenen rundt om i Mellom-Europa.
Låtene gir de enkelte musikerne rom, men det er Dujardin som er den ledende musikeren, som legger føringene og som er den «viktigste» musikeren, uansett hvilken gitar han spiller på (han trakterer nylon, fretless, bariton, akustisk og el.gitar). Og det hele blir en hyggelig plate som sikkert ikke vil bli slitt ut på anlegget til undertegnede, men som kan settes på når det dukker opp noen musikkinteresserte, som ikke er «blodfans» av frijazz.
2020 Live er et drøyt 70 minutters konsertopptak fra oktober 2021, hvor de starter med «Baroque» – ett av bonussporene fra studioplaten. Her spiller Dujardin nylon- og baritongitar pluss loopstation, og Boris Schmidt spiller kontrabass, så lydbildet blir et litt annet enn på studioplaten.
«Baroque» er ei fin låt, som oppholder seg i det rolige landskapet, før de tar «grep» med «blues for M&N», og man merker at i konsertsituasjonen er det viktig for Dujardin i være den ledende musikeren. For her er det adskillig med gitar i front enn på studioplata. Men det gjør ingenting. Han spiller like godt her, og innimellom minner han ikke så rent lite om Ry Cooder i måten han spiller på. Mange av låtene går igjen på de to platene, men i relativt forskjellige versjoner, så det gjør ingenting om man lytter til begge.
Det spesielle med liveplata er, som jeg nevnte over, at Dujardins gitarspill kommer mer fram i lydbildet, og som viser hvilken dyktig gitarist han er. Og sammen med Laloys accordion, Katches stødige trommespill, og Schmidts iherdige jobbing på bassen, blir dette et fint livealbum. Og det er tydelig at denne musikken gikk hjem hos publikum i MC Arlon denne oktoberkvelden i 2021.
Jan Granlie
Quentin Dujardin (nylon-, fretless-, bariton-, acoustic-, el.gitar, perc, p, v, loopstation), Didier Laloy (diatonic acc), Nicolas Fiszman (b), Boris Schmidt (b), Manu Katche (dr)
