De fire bandmedlemmene i den danske trombonisten Rasmus Holm har spilt sammen i en lengre periode rundt om på klubber i Berlin, og alt fra avantgarde til østafrikansk folkemusikk har dannet grunnlaget for deres møte på denne platen. I den nye kvartetten med Rasmus Holm i spissen, det er han som har skrevet de åtte komposisjonene, har bandet som mål, uten akkordinstrument, å skape en sonisk refleksjon som er eksperimentell og nyskapende, og som samtidig gir en følelse av musikalsk fortrolighet.
Bandets medlemmer er, ved siden av Holm på trombone, tenorsaksofonisten og klarinettisten Julius Gawlik, bassisten Thorbjørn Stefansson og trommeslageren Amund Kleppan. I tillegg har de invitert med trompeteren Jonas Scheffler som gjest.
De fre musikerne er, så vidt jeg vet, bosatt i Berlin, selv om de kommer fra forskjellige land. Saksofonisten Julius Gawlik er tysk, mens trommeslager Kleppan er norsk og Steffansson kommer fra Aarhus, mens Scheffler kommer fra Sæby, mellom Aalborg og Frederikshavn, og holder til i København. Mange har hørt han tidligere i samarbeid med gruppen I Just Came From The Moon eller i samarbeid med Claus Høxboe.
Og de starter med «Kibera», og vi er straks inne i et moderne, afrikansk landskap i rytmeseksjonen, mens blåserne legger seg i en mer europeisk stil, hvor hjembyen Berlin hele tiden ligger som et sentrum i det de gjør. Allerede her utmerker Holm seg med fint trombonespill sammen med Gawlis kreative tenorsaksofon. Jeg synes kanskje trombonen har litt mye reverb i tonen fjerner han fra det afrikanske. Men han har skrevet en fin låt, som fremføres på en fortreffelig måte, og bringer tankene litt tilbake til starten av freejazzen, hvor musikerne ikke tok «helt av».
«And Then She Went Away» er cooljazz med fint og avslappet spill fra Gawlik og alle fire, mens «Euphony» er en fin ballade hvor bassen spiller en viktig rolle sammen med saksofon og trombone, med Kleppans trommespill som pusher i bakgrunnen. Dette er en låt som viser fram Holm som en utmerket trombonist, og selv om jeg synes Gawlik har en nesten overtydelig lys tone i tenorsaksofonen, såpass at man nesten kan mistenke han for å spille altsaksofon, så låter det tilbakelent og coolt. Her får vi også en fin bass-solo fra Stefansson, før det nesten Brookmeyer/Getz-landskapet overtar.
«DAR» er en mer funky låt, hvor bass og trommer legger an til fest i introen, som Holm og Gawlik følger opp på en fin måte. Men det er mest i kompet at de koser seg med litt funk. Blåserne tar det mer med ro og samarbeider på en strålende måte.
Og slik fortsetter det gjennom alle de åtte komposisjonene. Vi får fint samspill mellom de to (tre) blåserne, og bak har de et trygt og godt komp som pisker og pusher de to framover på en fin måte. Men det hviler en behagelig ro over de fleste av komposisjonene. Og høydepunktet for meg tror jeg er tittelsporet, «Fatamorgana», som er en nydelig ballade, hvor trombonespillet er nydelig over en litt avdempet tenorsaksofon og et svært lydhørt komp. Og i dette sporet er tenorsaksofonsoloen underfundig og fin. Og kanskje må jeg også ta med «Bologna Nights», som kunne gått rett inn på en Blue Note-plate fra slutten av 60-tallet. Og i og med at Gawlik her plukker fram klarinetten, og avleverer en solo som kunne gått rett inn i landskapet til Jimmy Guiffre, så er denne skribenten mer enn fornøyd. Og ofte kan det være deilig å høre en trombonist som ikke «kliner til» og skal vise hvor sterkt og fort han kan spille hele tiden, men som har melodien som hovedfokus – som for eksempel Bob Brookmeyer hadde.
Jan Granlie
Rasmus Holm (tb), Julius Gawlik (ts, cl), Thorbjørn Stefansson (b), Amund Kleppan (dr), Jonas Scheffler (tp)
