Pianisten og soulsangeren Ray Charles er en mester innenfor soulmusikken. Men han er så mye mer! Han er selve begrepet på sammensmeltingen mellom jazz og soul, som ingen andre har klart å nå han opp til anklene i løpet av alle de årene han har holdt på.
Han ble døpt Ray Charles Robinson, å han ble født den 23. september 1930 i Albany, Georgia, USA, og døde den 10. juni 2004 i Beverly Hills. Han var en glitrende sanger, komponist, pianist, organist og bandleder, og blir regnet som en stilskaper innenfor soulmusikken som blandet rhythm and blues med jazz, country, rock, gospel og popmusikk og dermed var han med på å påvirke musikere i de fleste populærmusikalske sjangre. Blant hans største musikalske suksesser er slagere som «I’ve Got A Woman» (1955), «What’d I Say» (1959), «Georgia On My Mind» (1960), «I Can’t Stop Loving You» (1962), «Hit The Road Jack» (1961), «Don’t Set Me Free» (1963), «Unchain My Heart» (1964), «Crying Time» (1966) og «Let’s Go Get Stoned» (1966). Han vokste opp med en fattig alenemor. Han ble blind som seksåring og sendt på blindeskole der han lærte å spille. Han forkortet navnet sitt da han startet i underholdningsindustrien for ikke å bli forvekslet med den berømte bokseren Sugar Ray Robinson. I 1965 ble han stoffri etter å ha brukt heroin i tjue år. Han var gift to ganger og fikk i alt 12 barn med ni kvinner.
2004 kom spillefilmen «Ray» som handler om livet hans. Ray Charles fikk aldri anledning til å oppleve den ferdige versjonen før han døde. I 1982 ble Charles valgt inn i Blues Hall of Fame og i 1986 i Rockens æresgalleri. Han har også fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
På den gjenutgitte dobbeltCDen «Genius + Soul = Jazz» får vi innspillingene «Genius + Soul = Jazz», «The Genius of Ray Charles» og «The Genius Hits the Road», fordelt over to CDer i selskap med blant annet Quincy Jones’ fantastiske storband.
På førsteCDen spiller han selv orgel og synger, og orgelspillingen kan høres litt corny ut, men bortsett fra det er dette noe av det tøffeste storbandspillet som er levert noen gang. På delen som inneholder «Genius + Soul = Jazz» hører vi han i selskap med trompeterne Clark Terry, Thad Jones, Joe Newman, Phil Guilbeau og Snooky Young, trombonistene Harry Cooker, Urbie Green, Al Grey og Benny Powell, saksofonistene Marshal Royal, Frank Wess, Frank Foster, Billy Mitchell og Charlie Fowlkes, gitaristen Freddie Green, bassisten Eddie James og trommeslageren Sonny Paine i låter som «Moanin’», «Let’s Go», «One Mint Jump» og «Strike Up The Band», og det hele, kanskje med unntak av det litt corny orgelspillet, låter absolutt fantastisk, og er en partyhøydarer ingenting av dagens musikk kan overgå.
På CD1 («The Genius of Ray Charles») får vi han så selskap av trompeterne Marcus Belgrave, John Hunt, Clark Terry, Ernie Royal, Joe Newman og Snooky Young, trombonistene Melba Liston, Al Grey, Quentin Jackson og Tom Mitchell, saksofonrekka med Marshall Royal, Frank Wess, David «Fathead» Newman, Paul Gonsalves, Zoot Sims, Billy Mitchell, Benny «Hank» Crawford og Charlie Fowlkes, gitaristen Freddie Green, bassistene Edgar Willis og Eddie Jones og trommeslagerne Teagle Fleming og Charlie Persip, alt dirigert av Quincy Jones.
Men det stopper ikke her. Helt til slutt på CD1 får vi seks låter med Charles i litt mindre sammensetninger med Bob Brockmeyer (tb), Allan Hinton (g), Wendell Marshall (b), Ted Sommer (dr) pluss strykere, i et opptak fra New York den 6. mai 1959, i arrangementer av Quinsy Jones, Ralph Burne, Al Cohn, Johnny Acea og Ernie Wilkins, og alt, absolutt alt, låter strålende.
CD2 innledes med «The Genius Hits the Road» med Marcus Belgrave (tp), John Hunt (tp), Bennie «Hank» Crawford (as, bs), Leroy «Hug» Cooper (bs), David «Fathead» Newman (ts), Edgar Willis (b) og Milt Turner (dr) + 15 strykere, før det hele avsluttes med «The Great Ray Charles and The Genius After Hours» i selskap med Joe Bridgewater og John Hunt (tp), David «Fathead» Newman (as, ts), Emmett Dennis (bs), Roosvelt Sheffield (b) og William Peeples (dr).
Og hele veien låter dette nærmest himmelsk. Vi får ei røys av kjente og mindre kjente låter, med musikere som kommer både fra Duke Ellingtons Orchestra og Count Basie Orchestra. Og alle er fagfolk fra øverste hylle, og Charles kunne aldri fått en bedre oppbacking for sine låter.
Vi får servert en rekke kjente og ukjente låter, og jazzstandarder som «Alexander’s Ragtime Band» i soulutgave, «Moanin’», «Let The Good Times Roll», «Birth Of The Blues», «It Had To Be You», «When Your Lover Has Gone», «Deed I Doo», «Am I Blue», «Come Rain Or Come Shine», «Georgia On My Mind» (selvfølgelig), «Basin Street Blues», «I Surrender Dear» og «Doodlin’», «Ain’t Misehavin’» blir alle servert i fantastiske versjoner. Til og med den relativt corny «Chattanooga Choo-Choo» får vi servert i en drivende soulversjon.
Jeg vil gjerne se og høre den soulartisten i dag som kommer opp i knehøyde med det Ray Charles og hans medmusikanter gjorde på disse opptakene på slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet. Hele veien låter dette fantastisk, med inspirerte bandmusikere, som leverer varene og skyter fra hofta hele veien.
Et must for en hver platesamling som swinger!
Jan Granlie
Marcus Belgrave (tp), John Hunt (tp), Clark Terry (tp), Ernie Royal (tp), Joe Newman (tp), Snooky Young (tp), Thad Jones (tp), Phil Guilbeau (tp), Melba Liston (tb), Al Grey (tb), Quentin Jackson (tb), Tom Mitchell (tb), Harry Cooker (tb), Urbie Green (tb), Benny Poell (tb), Bob Brook meyer (tb), Marshall Royal (s), Frank Wess (s), Frank Foster (s), David «Fathead» Newman (s), Paul Gonsalves (s), Zoot Sims (s), Billy Mitchell (s), Benny «Hank» Crawford (s), Charlie Fowlkes (s), Leroy «Hug» Cooper (bs), Freddie Green (g), Allan Hinton (g), Edgar Willis (b), Eddie James (b), Eddie Jones (b), Wendell Marshall (b), Ted Sommer (dr), Teagle Fleming (dr), Charlie Persip (dr), Sonny Paine (dr), Milt Turner (dr), Quincy Jones (dir) + strkere
