Den norske kvartetten Reolô er en relativt ny konstellasjon, som kombinerer folkemusikken fra Gudbrandsdalen med afrikanske tradisjoner, rock og moderne frittgående jazz. Bandet består av Anders Røine på munnharpe, gitar, langeleik og vokal, Hans P. Kjorstad på fele, og harmonium, Hans Hulbækmo på trommer og perkusjon og Rasmus Kjorstad på oktavfele og vanlig flatfele.
Fellesnevneren for bandet er musikken fra Vest-Afrika, som på mange måter minner om norsk slåttemusikk når det gjelder tonalitet, ornamentikk, tematikk og ikke minst groove. Vi får suggerende rytmer og modale underlag som passer godt til springar og gangar, og med erfaringene fra impromusikk og moderne jazz, blander musikerne dette til en herlig lapskaus med mange smaker og farger.
Reolô er navnet på ei hulder som dukker opp flere steder i gamle historier fra Sødorp i Gudbrandsdalen. Platen handler om et stormfullt og dramatisk kjærlighetsforhold mellom huldra Reolô og en anonym felespiller, og det er ikke tvil om at det starter i en svært dramatisk periode i den anonyme felespillerens liv. For åpningssporet, «Velkommen over» er spekket med frittgående improvisasjoner, som like kunne vært gjort av et band som aldri har satt sine føtter i Norge eller Gudbrandsdalen, men som er mye mer til death metal enn norsk folkemusikk.
Men dette endrer seg kraftig allerede i andresporet «Sarkaihallingen», som er norsk folkemusikk på sitt beste. Dette er ei låt hvor felespilleren er i adskillig bedre humør, og hvor han vandrer rundt i Sødorp med hevet hode. En stødig og fin folkemusikkrytme går fra Hulbækmo og fiolinene ligger på topp med nydelig samspill. Og herfra og ut virker det som spelemannen egentlig har det ganske bra., selv om det er mye savn i tredjesporet, den fine balladen «Natta uten deg», hvor Røines langleik legger et fint tema. Det er også han som synger den såre teksten, og det hele minner litt om svenske Hedningarna, som herjet rundt i Norge og Sverige for noen år siden.
Så er vi over i folk rocken, med rocka gitar over fela. I «Borte ved haugen» filosoferer felespilleren over livet og sin kjærlighet, slik mange har gjort opp gjennom årene, selv om det ofte ikke får slike utslag som her. Også her minner de om Hedningarna, med intense og stødige rytmer under vokal og strålende felespill.
«Er du ensom i kveld» er kanskje et håp om en invitasjon, ikke på sms, men kanskje som en sorgfull lokk fra huldreheimen. Nydelig vokal av Røine over et slags rockeballadekomp, før vi får «Gamle-Røinins Blue Monday», hvor ting blir mer kompliserte. Skal man «tråkke trinn» til denne, bør man ha vært på mer enn én landskappleik. For her går det i rytmer i alle fall ikke denne anmelderen klarer å stokke føttene etter. Men det er flott. Så kan jeg sitte helt i ro og bare nyte hva de to fiolinene og Hulbækmo lager av rytmer.
Så følger den fine «Ulvei» som også er relativt avansert rytmisk, og vi føler at vi godt kan befinne oss i ett eller annet afrikansk land, selv om de norske felene dominerer, før det hele brer seg ut til å bli en deilig, norsk folkemelodi med løst og litt rocka bakgrunn. Innspillingen her er gjort rått og nesten som om den var hentet fra en låvedans på Harpefoss eller Hundorp eller noe et lite stykke opp i Gudbrandsdalen. Men også i disse bygdene tror jeg de ville fått problemer med å stokke føttene, når det virkelig «drar seg til» mot slutten. Da er det godt å få Røines munnharpe i9 starten på «Bali Beito», en springar (?) hvor rytmen er klar, men hvor det finnes fine kontraster mellom munnharpe og feler, og ei låt som bygger seg fint opp, før vi får den rocka «It’s Alive», og vi er tilbake til Hedningarna, og dansefoten kan igjen begynne å gå. Så avslutter de denne «fortellingen» med «Kilden», hvor på mange måter alt skal forklares. Dette er blitt en nydelig avslutning hvor Røines stemme fører ordet, tett på å gå over i strupesang innimellom, over et deilig komp.
Reolôs prosjekt var i utgangspunktet et bestillingsverk for Riksscenen for folkemusikk i Oslo. Og av de mange bestillingsverk jeg har hørt på en rekke festivaler opp gjennom årene, ville jeg i alle fall ha vært og hørt dette. For var det i nærheten av denne strålende plata, så hadde det vært verdt turen.
For dette er blitt en deilig plate i skjæringspunktet mellom folkemusikk fra Gudbrandsdalen, folkrock, impro og freejazz, som virker pirrer smaksløkene. Man vil gjerne høre mer, og om de ikke tapetserer de mange festivalene i Norge dette året, så er det noe fundamentalt feil i bookingen rundt om. Heller Reolô enn Lionel Riche (som skal spille på Kongsberg jazzfestival i sommer) for å si det sånn.
Ei deilig plate!
Jan Granlie
Anders Røine (munnharpe, g, langeleik, v), Hans P. Kjorstad (vio, harm), Rasmus Kjorstad (oktavvio, vio), Hans Hulbækmo (dr, perc)
