Den portugisiske altsaksofonisten Ricardo Toscano ble tidlig regnet som et musikalsk vidunderbarn i hjemlandet. Nå har det gått noen år siden den gang. Som unge virket han for ung for så «voksent» spill og selvtillit, og han var etterspurt i en rekke forskjellige sammenhenger (innenfor og utenfor jazzen, som for eksempel med fadosangeren Camané).Til tross for all ros som ble drysset over han, ga han ikke ut sitt første album før han var 25 år, da han selv mente at han var klar for å levere noe spesielt og særegent.
Nå er han ute med en trioplate, sammen med bassisten Romeu Tristão og trommeslageren João Perreira, og vi får fem komposisjoner hvor et par er gjort av Toscano, en av Pereria, en av Thelonious Monk (fjerdesporet «Played Twice» og sistesporet «Súplica av Ferrer Trindade, som blir koblet sammen med den tradisjonelle fadoen «Vagas Paixões».
Toscano er et helt nytt navn for undertegnede, med det blir forhåpentligvis ikke siste gang han kommer med ny musikk ut av høgtalerne i heimen. For han er en utmerket altsaksofonist, som har mye av arven etter altsaksofonistene fra 60-tallet inne, samtidig som han videreutvikler spillet på en fin måte. Og medmusikantene er med fra start på en eminent måte. Nå har jeg, innimellom, litt problemer med å like lydkombinasjonen mellom bassen og altsaksofonen, siden bassen av og til får litt preg av den litt elektrifiserte basslyden vi ofte fikk på 70- og 80-tallet, men heldigvis er det bare innimellom, særlig i enkelte sekvenser i førstelåta, det fine tittelsporet.
I andresporet, «Orange Blossom» tar de det ned, og vi får en vakker ballade, hvor flere av de legendariske altsaksofonistene dukker opp i bakhodet, med tre musikere som kommuniserer nærmest perfekt, før vi får Pereiras «Totem»her er det viktigste samspillet mellom bassriffet og det overbevisende og «åpne» saksofonspillet, mens Pereiras trommer opptrer lekent og delikat i bakgrunnen og er med på å gjøre helheten spennende.
Når de går over i Monks «Played Twice» beveger de seg inn i et nytt landskap, med Monks velkjente swing med fire flate i bassen, mens Pereira spiller løst og ledig på trommene, og Toscano ligger på topp med utmerket spill. Her svinger det upåklagelig, akkurat slik det skal i en Monk-komposisjon, og selv om dette er en pianoløs trio, er det nesten så vi kan høre Monks harde og originale akkordanslag i bakgrunnen.
Så avslutter de med Trindades «Súplica», som kanskje er platas mest spennende spor, sett fra mitt ståsted. Det starter med bass og trommer, som inviterer Toscano inn til å bidra med temaet som ligger godt innenfor balladesegmentet, og som de gjør relativt «etter boka». Med et bass-spill som går tett på det salige Charlie Haden gjorde, med bruk av relativt få toner i en litt tung og (nesen) hengende, rytme. Og hele tiden får vi lekent trommespill, som jeg gjennomgående kanskje synes er litt for lavt mikset, men han gjør seg bemerket hele veien. Denne går sømløst over i fadoen «Paizões», som blir en nydelig avslutning på en nydelig innspilling med tre utmerkede musikere fra Portugal, som jeg mer enn gjerne hører på hjemmebane senere en gang.
Jan Granlie
Ricardo Toscano (as), Romeu Tristão (b), João Pereira (dr)
