For en som liker kontrabass og kvinnelige jazzvokalister burde Roberto Bonati og Diana Torto sin utgivelse være midt i blinken. Det er den også. Innimellom.
På sitt beste er dette fantastisk musikk der Torto bruker stemmen mer som et utforskende musikkinstrument enn som en ren tonesettende tekstformidler, og der Bonati sin bass skaper stor kontrast til hennes stemme. Åpningssporet «Ark» er ypperlig i så måte. I tillegg til bass og vokal trakterer de begge perkusjonsinstrumenter, noe som gir de to et større musikalsk lerret å male på.
Nå er det mange av sporene som har tekststrofer også, både på italiensk, fransk og engelsk. «Can vei la lauzeta – The Song» er ren balsam for ørene med nydelig melodi, flott spill og magisk sang. Problemet på denne utgivelsen er derimot at ikke alle komposisjonene og arrangementene holder like høyt nivå. Det er omtrent som å se Arsenal spille fotball de siste årene. Toppnivået er skyhøyt, men det er et godt stykke ned til bunn-nivået. Heldigvis for Arsenal er det oftere bra enn dårlig. Når det gjelder Bonati / Torto er det mye jevnere fordelt. Men tittelsporet, «Ark», «Can vei la lauzeta – The Song», «Malvarosa» og «African lauzeta» gjør det ingenting å høre mange, mange ganger.
Roy Ervin Solstad
Diana Torto (v, perc), Roberto Bonati (b, perc)
