På skive

ROBERTO MAGRIS SEXTET

«Sun Stone»
JMOOD RECORDS JM017

Pianisten Roberto Magris kommer opprinnelig fra Trieste i Italia, men har i flere år vært bosatt i USA. Han er komponist, pianist og arrangør, og står ansvarlig for mer enn 30 plater enten i eget navn, eller hvor han er co-leder. Han har turnert i det meste av verden, men har ikke helt oppnådd den status han kanskje burde fått, etter mange år «på veien», selv om han har holdt det gående profesjonelt siden 70-tallet, og han har vært på veien med noen av de beste innenfor den amerikanske jazzen hele tiden siden da.

Her på salt peanuts* har vi tidligere anmeldt to av hans plater, «Live in Miami @ the WDNA Gallery»
(JMOOD) fra 2018 (anmeldt HER) og «World Gardens» (JMOOD) fra 2019 (anmeldt HER).

På hans nye plate, «Sun Stone», har han med fløytisten og saksofonisten Ira Sullivan, som mange vil kjenne fra plater med Art Blakey, Red Garland, Eddie Harris, Philly Jo Jones, Roland Kirk, Red Rodney med flere, i tillegg til at han har ei røys med plater i eget navn, Shareef Clayton er med på trompet, Mark Colby spiller tenorsaksofon, Jamie Ousley trakterer bassen mens Rodolfo Zuniga spiller trommer. Og vi får syv låter innenfor det man kanskje vil kalle «vestkystjazz».

Og det starter svært bra med Magris’ tittelspor. Her swinger det upåklagelig fra alle musikerne, og jeg synes det er spennende med Claytons litt utagerende trompetspill innimellom. Det fortsetter med Remigis «Innamorati A Milano», og selv om tittelen er italiensk, låter dette mye mer amerikansk enn at det skulle ha noe med Milano å gjøre. Fint ensemblespill, god swing (kan man skive det?) og fine solistprestasjoner. Spesielt synes jeg Sullivan har full kontroll over sin solo her.

Resten av låtene er komponert av Magris, og ligger godt innenfor «vestkyst»-avdelingen. Og når de avslutter med «Sun Stone II», har vi vært gjennom en fin time med musikk som ikke stiller altfor store krav til lytteren. De har presentert swingende jazz av høy kvalitet, som vi egentlig hører altfor lite av i dag. Komposisjonene er varierte i uttrykk, og selv om jeg best liker det når de «kliner til» og det swinger heftig, så fungerer hele platen fint, og det er bare å gi Roberto Magris en sjanse eller to med sin sekstett. For dette er «jazz/jazz» på høyt nivå.

Jan Granlie

Roberto Magris (p), Ira Sullivan (fl, as, ss), Shareef Clayton (tp), Mark Colby (ts), Jamie Ousley (b), Rodolfo Zuniga (dr)

Skriv et svar