Den italienske saksofonisten Roberto Ottaviano har i flere år markert seg som en av Italias beste og mest spennende saksofonister. Han har studert klassisk saksofon, med utgangspunkt i den tradisjonelle franske skolen, og klassisk harmoni og komponering. Etter et tilfeldig møte med Steve Lacy, fokuserte han på sopransaksofonen, som er blitt hans hovedinstrument. Fra slutten av 70-tallet og første del av 80-tallet deltok han også på noen workshops med Evan Parker og Jimmy Giuffre. Under et opphold i Amerika studerte han også jazzkomposisjon og arrangement hos Ran Blake, Bill Russo og George Russell.
Han spilte i et lokalt storband med gjestemusikere som Buck Clayton, Ernie Wilkins, Benny Bailey og Sal Nistico, og senere var han medlem av Andrea Centazzos orkester, som samarbeidet med Gianluigi Trovesi, Theo Jörgensmann, Franz Koglmann, Carlo Actis Dato, Radu Malfatti og Carlos Zingaro.
Ottaviano er også kjent utenfor Italia gjennom sin medvirkning i prosjekter med Franz Koglmann, Georg Gräwe, Ran Blake og Tiziana Ghiglioni. I 1983 ga han ut sitt første album i eget navn ut, «Aspects», med Giancarlo Schiaffini, Paolo Fresu og Carlo Actis Dato. Og i 1986 dannet han en kvartett med Arrigo Cappelletti.
Ottaviano har nå mer enn ti album i eget navn, spesielt på Splasc(h)-selskapet. I 1988 grunnla han messingensemblet Six Mobilies, og i 1988 spilte han inn en hyllest til Charles Mingus (Mingus – Portraits in six Colors). Siden 1979 har han samarbeidet med en rekke musikere som Dizzy Gillespie, Art Farmer, Mal Waldron, Albert Mangelsdorff, Chet Baker, Enrico Rava, Barre Phillips, Keith Tippett, Steve Swallow, Irene Schweizer, Kenny Wheeler, Henry Texier, Paul Bley , Aldo Romano, Tony Oxley, Misha Mengelberg og Han Bennink. Og i den senere tiden har han hatt prosjektet Eternal Love som et viktig, musikalsk prosjekt, et band som vi både har hørt i Tampere og, i år, i Umeå. På selskapet Dodicilune ha han gjort albumene Eternal Love og Resonance & Rhapsodies & Eternal Love med et utvidet Eternal Love-band.
I Eternal Love-bandet finner vi også den britiske pianisten Alexander Hawkins, som han har gjort dette hyllestalbumet til Charlies Mingus med. Selvsagt måtte han hylle Mingus i det året han ville ha fylt 100 år, og på denne duoplaten får vi 11 komposisjoner av Mingus, hvor jeg føler at de to har tatt utgangspunkt i de mer politiske titlene til Mingus.
Og de starter med «Canon», som åpningssporet på Mingus sin plate Mingus Moves fra 1973. Her spiller Ottaviano «på» seg selv med minst to sopransaksofoner, og vi får en «svevende» åpning. Dette blir en fin saksofonåpning som hyller Mingus på en fin måte. Deretter følger «Hobo Ho» fra Let My Children Hear Music fra 1972, hvor Hawkins åpner og vi får en fin duoversjon av låta, i en viss kontrast til 10 manns-bandet fra originalen. Her beviser Hawkins at han ikke kun er en moderne pianist, men at han mestrer tradisjonen på en fremragende måte.
«Remeber Rockefeller At Attica» er neste, før vi får en av Mingus sterkeste og mest politiske låter og titler med «Oh Lord, Don’t Drop That Atomic Bomb On Me». I «Dizzy Moods» får vi et moderne swingspill fra Hawkins som er ytterst fascinerende, før Ottaviano kommer inn med strålende spill, før vi får «Smooch A.K.A. Weird Nightmare», med Hawkins på rhodes, før vi får perlerekken «Pithecanthropos Erectus», «Free Cell, Block F Tis Nazi U.S.A.», «Self Portrait In Three Colors», i en nydelig versjon, og den flotte «Haitian Fight Song» (med rhodes) i en utsøkt versjon, før de runder av med «Us Is Two», som er en litt mindre kjent Mingus-komposisjon fra platen Charles Mingus And Friends In Concert fra 1. januar 1972.
Og hele veien er dette moderne versjoner av Mingus’ musikk som får et nytt liv med disse to utmerkede musikerne. Etter flere års samarbeid har Ottaviano og Hawkins funnet hverandre musikalsk, og å hylle Mingus sin musikk på denne måten er adskillig bedre enn å sette sammen et slags «cover» Mingus-band og forsøke å fremføre komposisjonene slik «sjefen sjøl» gjorde det. Vi får personlige versjoner, som jeg er overbevist om at Mingus smiler over, hvor han nå befinner seg.
En utmerket innspilling.
Jan Granlie
Roberto Ottaviano (ss), Alexander Hawkins (p, rhodes)
