
Den italienske saksofonisten Roberto Ottaviano har i flere Är markert seg som en av Italias beste og mest spennende saksofonister. Han har studert klassisk saksofon, med utgangspunkt i den tradisjonelle franske skolen, og klassisk harmoni og komponering. Etter et tilfeldig mÞte med Steve Lacy, fokuserte han pÄ sopransaksofonen, som er blitt hans hovedinstrument. Fra slutten av 70-tallet og fÞrste del av 80-tallet deltok han ogsÄ pÄ noen workshops med Evan Parker og Jimmy Giuffre. Under et opphold i Amerika studerte han ogsÄ jazzkomposisjon og arrangement hos Ran Blake, Bill Russo og George Russell.
Han spilte i et lokalt storband med gjestemusikere som Buck Clayton, Ernie Wilkins, Benny Bailey og Sal Nistico, og senere var han medlem av Andrea Centazzos orkester, som samarbeidet med Gianluigi Trovesi, Theo Jörgensmann, Franz Koglmann, Carlo Actis Dato, Radu Malfatti og Carlos Zingaro.
Ottaviano er ogsÄ kjent utenfor Italia gjennom sin medvirkning i prosjekter med Franz Koglmann, Georg GrÀwe, Ran Blake og Tiziana Ghiglioni. I 1983 ga han ut sitt fÞrste album i eget navn ut, «Aspects», med Giancarlo Schiaffini, Paolo Fresu og Carlo Actis Dato. Og i 1986 dannet han en kvartett med Arrigo Cappelletti.
Ottaviano har nĂ„ mer enn ti album i eget navn, spesielt pĂ„ Splasc(h)-selskapet. I 1988 grunnla han messingensemblet Six Mobilies, og i 1988 spilte han inn en hyllest til Charles Mingus (Mingus – Portraits in six Colors). Siden 1979 har han samarbeidet med en rekke musikere som Dizzy Gillespie, Art Farmer, Mal Waldron, Albert Mangelsdorff, Chet Baker, Enrico Rava, Barre Phillips, Keith Tippett, Steve Swallow, Irene Schweizer, Kenny Wheeler, Henry Texier, Paul Bley , Aldo Romano, Tony Oxley, Misha Mengelberg og Han Bennink. Og i den senere tiden har han hatt prosjektet Eternal Love som et viktig, musikalsk prosjekt, et band som vi bĂ„de har hĂžrt i Tampere og, i Ă„r, i UmeĂ„. PĂ„ selskapet Dodicilune ha han gjort albumene Eternal Love og Resonance & Rhapsodies & Eternal Love med et utvidet Eternal Love-band.
I Eternal Love-bandet finner vi ogsÄ den britiske pianisten Alexander Hawkins, som han har gjort dette hyllestalbumet til Charlies Mingus med. Selvsagt mÄtte han hylle Mingus i det Äret han ville ha fylt 100 Är, og pÄ denne duoplaten fÄr vi 11 komposisjoner av Mingus, hvor jeg fÞler at de to har tatt utgangspunkt i de mer politiske titlene til Mingus.
Og de starter med «Canon», som Äpningssporet pÄ Mingus sin plate Mingus Moves fra 1973. Her spiller Ottaviano «pÄ» seg selv med minst to sopransaksofoner, og vi fÄr en «svevende» Äpning. Dette blir en fin saksofonÄpning som hyller Mingus pÄ en fin mÄte. Deretter fÞlger «Hobo Ho» fra Let My Children Hear Music fra 1972, hvor Hawkins Äpner og vi fÄr en fin duoversjon av lÄta, i en viss kontrast til 10 manns-bandet fra originalen. Her beviser Hawkins at han ikke kun er en moderne pianist, men at han mestrer tradisjonen pÄ en fremragende mÄte.
«Remeber Rockefeller At Attica» er neste, fĂžr vi fĂ„r en av Mingus sterkeste og mest politiske lĂ„ter og titler med «Oh Lord, Donât Drop That Atomic Bomb On Me». I «Dizzy Moods» fĂ„r vi et moderne swingspill fra Hawkins som er ytterst fascinerende, fĂžr Ottaviano kommer inn med strĂ„lende spill, fĂžr vi fĂ„r «Smooch A.K.A. Weird Nightmare», med Hawkins pĂ„ rhodes, fĂžr vi fĂ„r perlerekken «Pithecanthropos Erectus», «Free Cell, Block F Tis Nazi U.S.A.», «Self Portrait In Three Colors», i en nydelig versjon, og den flotte «Haitian Fight Song» (med rhodes) i en utsĂžkt versjon, fĂžr de runder av med «Us Is Two», som er en litt mindre kjent Mingus-komposisjon fra platen Charles Mingus And Friends In Concert fra 1. januar 1972.
Og hele veien er dette moderne versjoner av Mingusâ musikk som fĂ„r et nytt liv med disse to utmerkede musikerne. Etter flere Ă„rs samarbeid har Ottaviano og Hawkins funnet hverandre musikalsk, og Ă„ hylle Mingus sin musikk pĂ„ denne mĂ„ten er adskillig bedre enn Ă„ sette sammen et slags «cover» Mingus-band og forsĂžke Ă„ fremfĂžre komposisjonene slik «sjefen sjĂžl» gjorde det. Vi fĂ„r personlige versjoner, som jeg er overbevist om at Mingus smiler over, hvor han nĂ„ befinner seg.
En utmerket innspilling.
Jan Granlie
Roberto Ottaviano (ss), Alexander Hawkins (p, rhodes)