På skive

RODRIGO AMADO MOTION TRIO FEAT. ALEXANDER VON SCHLIPPENBACH

«The Field»
NOBUSINESS, NBCD 141

Saksofonisten Rodrigo Amado kommer fra Portugal, og har de senere årene markert seg sterkt på den europeiske jazzscenen i selskap med trompeteren og saksofonisten Joe McPhee, bassisten Kent Kessler og trommeslageren Chris Corsano. I tillegg har han gjort turneer og plater med sin Motion Trio, bestående av ham selv påtenorsaksofon, Miguel Mira på cello og Gabriel Ferrandini på trommer. Denne trioen har tidligere samarbeidet med trompeteren Peter Evans og trombonisten Jeb Bishop, og han har gjort plater med musikere som gitaristen Luis Lopes, trompeteren Sei Miguel, trompeteren Dennis Gonzalez, bassisten Ken Filiano, trommeslageren Paal Nilssen-Love og en rekke andre musikere.

På «The Field» har Motion Trio invitert med den tyske pianisten Alexander von Schlippenbach, en av den moderne, europeiske jazzens frontfigurer gjennom en rekke år.

Vi får ett langt «strekk», og innspillingen er gjort under Vilnius Jazz Festival den 18. oktober 2019, og for den som har fulgt Amado noen år, og spesielt hans Motion Trio, vil straks kjenne igjen tilnærmingen til den fritt improviserte musikken. Og spesielt originalt synes jeg det blir, når trioen benytter cello i stedet for bass i oppsettet. Og med Schlippenbach sitt frie spill, som samtidig heller mye mot den måten Thelonious Monk spilte på, overført til vår tid på en fortreffelig måte. De starter med å la celloen legge an en stemning, før de andre kommer inn med et, etter min mening, litt søkende spill. Helt i starten virker det nesten som om de tre er litt forsiktige overfor Schlippenbach, men det går ikke lang tid før de kan senke skuldrene og føle seg vel tilpass sammen med den tyske «mesteren».

Og herfra og ut synes jeg det blomstrer av de fire. Amados tenorsaksofonspill er ytterst kraftfullt og energisk, og man kan spore klare referanser til både John Coltrane og Pharoah Sanders i spillet, selv om saksofontonen er annerledes. Men han er hele veien en original saksofonist som har egne gode ideer, og han har en god evne til ikke å fronte seg selv hele tiden, men gi god plass til de andre musikerne. Cellist Mira er også en energisk cellist, som i hovedsak spiller «fingerspill» på celloen, omtrent som var det en bass. Men på grunn av størrelsen, får bandet en helt egen sound ved å bruke celloen som et viktig instrument. Bak er Ferrandini helt framme på tuppa i trommespillet, med «store», lyttende ører, og han følger de andre hele veien med lydhørt og løst spill.

Og med Alexander von Schlippenbach som gjest, får vi en ny dybde i bandet, som utvider lyspaletten ytterligere, og som er med på å gjøre musikken til en helt egen opplevelse. Han er ytterst lydhør overfor de andre musikerne, og når man samtidig kan si det samme om de tre andre musikerne, så blir dette en sammensveiset helhet som fungerer svært godt.

Jeg håper ikke konserten i Vilnius ble til en engangshendelse, men at Motion Trio kan fortsette samarbeidet med Schlippenbach, for dette er en musikalsk konstellasjon jeg mer enn gjerne hører live på en eller annen klubb i nærheten i framtiden.

Jan Granlie

Rodrigo Amado (ts), Alexander von Schlippenbach (p), Miguel Mira (c), Gabriel Ferrandini (dr)

Skriv et svar