Siden de dukket opp på jazzscenen for noen år siden har Roots Magic, med fløytisten og sopransaksofonisten Eugenio Colombo og vibrafonisten Francesco Lo Cascio og dette prosjektet markert seg sterkt innenfor den portugisiske jazzen. Long Old Road er bandets fjerde Clean Feed-utgivelse, hvor de lar seg inspirere av andre kunstnere. To av komposisjonene kommer som dedikasjoner i ånden til Muhal Richard Abrams og Abdul Wadud, mens andre har med litterære sitater fra forfattere og aktivister som Toni Morrison, Benjamin Zephanian og Z-Z.Packer. Noen av disse låtene er laget av bandet i fellesskap, men vi får også komposisjoner av Kahil El Zabar, Bessie Smith, Rose Lee Hill og Cal Massey.
I denne versjonen får vi høre Alberto Popolla på klarinetter, el.bass og banjo, Errico De Fabritiis på alt- og barytonsaksofon, Gianfranco Tedeschi på bass og Fabrizio Spera på trommer, perkusjon og zither, ved siden av Solombo på fløyte og sopransaksofon og Lo Cascio på vibrafon og perkusjon.
Og de starter med Kahil el Zabar-komposisjonen «When The Elephant Walks», som er en typisk El Zabar-låt, som går noen år tilbake i tid, men som her blir behandlet på utmerket måte, med fint spill over hele linja, og med en gjennomgående respekt for opphavsmannen.
«Sula» er laget av bandet, hvor musikken er inspirert av en tekst av Toni Morrison. Dette er en låt som gjerne kunne vært gjort av musikere med (minst) ett bein i det afrikanske, for her føler jeg vi både får Don Cherry, John Tchicai, Sun Ra og flere av de mer frittgående musikerne med røtter i Afrika. Vi får strålende solier fra saksofonistene over et hardtslående komp som gjør dette til en sann fest. De går videre til den litt roligere «Run Slow As You Can», som ligger i samme stemningsområde. Her er musikken inspirert av Benjamin Zephaniah, og er en deilig og svingende låt med utmerket barytonsaksofonspill. Og det er noe med heftige blåsere sammen med fint vibrafonspill som får oss til å tenke på Afrika. Og vibrafonsoloen fra Lo Cascio er strålende.
«Blue Lines» er tilegnet pianisten og komponisten Muhal Richard Abrams (1930 – 2017), som arbeidet mye med vest-afrikansk musikk. Her starter det med rislende perkusjon- og trommespill, og vi tas umiddelbart med inn i Abrams musikalske univers på spissen av Nord-Afrika, i en relativt frittgående sak som fascinerer. I midten av låta endrer stemningen seg noe, i en fin fløytesolo over afrikansk perkusjon og bass. Dette er kanskje den mest frittgående låta på platen, hvor de tar Abrams musikk til et nytt nivå.
Deretter følger tittelsporet, «Long Old Road», som er en personlig versjon av Bessie Smiths klassiker, med relativt tung bass, neddempede blåsere og et stødig, men likevel fritt, komp. Mens bandet leverer en repeterende bakgrunn, får vi en fin klarinettsolo i toppen, og mye av det fineste og mest melankolske i Bessie Smiths spill blir ivaretatt på beste måte. Etter hvert utvikler låten seg, det stopper nesten opp, men blåserne og vibrafonen holder det gående, og vi får være med på en nydelig reise i kjølvannet av Bessie Smith.
«Amber» er tilegnet cellisten Abdul Wadud (1947 – 2022), og er en låt som svinger fint på el.bass og drivende trommer som grunnlag for relativt frittgående blåsere og med fint bass-spill med bue som relaterer seg tett på celloen til Wadud, før vi får Rosa Lee Hill (1910 – 1968) sin «Bullying Well». Rosa Lee Hill var en amerikansk bluesmusiker, og kanskje en av de førsate som markerte seg som kvinnelig bluesgitarist. Her får vi banjo i front i starten og et gjentagende bass-spill som de andre musikerne kan legge seg på, og utvikle videre. Og etter hvert endrer låten seg til noe som kunne vært gjort av musikerne i Art Ensemble of Chicago i sine mest «publikumsvennlige» stunder. Drivende godt baryton- og sopransaksofonspill, og kanskje platas høydepunkt, i alle fall for meg.
Så får vi bandets «Drinking Coffee Elsewhere» inspirert av den amerikanske forfatteren Z.Z. Packer. Og denne er nesten som en forlengelse av den forrige låta, med et litt «hengende», men deilig komp, og med nydelige solopartier og et deilig ensemblespill helt i Art Ensemble-landskapet, før de avslutter med «Things Have Got To Change» av den amerikanske trompeteren Cal Massey (1928 –1972), som spilte med John Coltrane, Freddie Hubbard, Archie Shepp, Cedar Walton, Lee Morgan og Horrace Tapscott for å nevne noen. Dette er en rolig og fin ballade, som starter med vibrafon som viktig element i starten. Før barytonsaksofonen og klarinetten overtar føringen. Og klarinettspillet til Popolla på denne låten er fantastisk. Dette er også en låt med røtter i det kreative 60-tallet, men hvor man behandler komposisjonen på dagens nivå, og vi får en nydelig avslutning på en ytterst deilig plate.
Dette er blitt nok en strålende plate fra Roots Magic- «familien». Vi har anmeldt flere av de tidligere platene til prosjektet, og hver gang blir vi overrasket over hvor mye de utvikler seg kreativt fra plate til plate. Og hvordan de hele veien kommer opp med nye ideer til musikken sin. Og denne gangen synes jeg de nesten overgår seg selv i spennende musikkutfoldelse i et Art Ensemble-landskap vi får altfor lite av i dagens jazz. Her er det afrikanske impulser gjennom hele innspillingen, og det lukter farger, stø, savanne, marked, krydderier og fremmede språk hele veien.
En deilig plate!
Jan Granlie
Alberto Popolla (cl, el.b, bjo), Errico De Fabritiis (as, bs), Eugenio Colombo (fl, ss), Francesco Lo Cascio (vib, perc), Gianfranco Tedeschi (b), Fabrizio Spera (dr, perc, zither)
