Det sør-afrikanske ensemblet Roots holdt det gående noen få år på begynnelsen av 70-tallet. De spilte en blanding av jazz og funk med klare røtter i den nye, sørafrikanske jazzen, og bandet ble Roots ledet av altsaksofonisten og historiefortelleren, som kunne «alt» om jazzen i Sør-Afrika, Barney Rachabane.
Frederiksberg Records er ikke et dansk selskap, som man kanskje skulle tro, men ble startet i New York i 2013 av den danske videojournalisten Andreas Vingaard, som hadde bosatt seg i byen. Ideen med å starte selskapet, var å gjenutgi den danske saksofonisten Carsten Meinerts innspillinger, og så har det «pakket på seg» litt etter hvert.
Rachabane ble født i bydelen Alexandra i utkanten av Johannesburg og begynte sin karriere som vidunderbarn som fløytist, og tatt «hånd om» jazzpioneren Zakes Nkosi. Da han skiftet hovedinstrument til saksofon, var han blitt en del av Dorkay House-scenen, som fra 50-tallet hvor man blant annet fant de sørafrikanske musikerne Dudu Pukwana og Gideon Nxumalo. Denere dukket han opp på Chris McGregors nærmest ikoniske innspilling «Jazz/The African Sound» fra 1963.
I 1975 startet Racahbane sammen med trompetisten Dennis Mpale og saksofonisten Duke Makasi ensemblet Roots. Bandet besto ellers av en formidabel, ung rytmeseksjon bestående av Sipho Gumede på bass, Jabu Nkosi på keyboards og Peter Morake på trommer. Ideen var å kombinere den populære township-sjangeren med avantgarde-afro-jazz som preget det sørafrikanske musikklandskapet på den tiden, og Roots ville komme opp med en slags crossover-lyd som senere skulle åpne opp for jazzfusjonseksperimentene til band som Pacific Express og Spirits Rejoice sent -70 tallet.
Debutplaten ble produsert av Almon Memela og opprinnelig utgitt på Highway Soul-etiketten, og Rachabane har selv sagt at deres albumets popularitet skyltes det lydbildet Memela skapte, sammen med den unike kombinasjonen av musikere som spilte i bandet. «Vi gjorde original musikk med en gruppe individuelle musikere. Vi spilte akkurat det vi ville. Ikke bare én retning. Og om du kan høre, er musikken ganske mangfoldig».
Til tross for store kommersielle ambisjoner ble Roots et kortvarig band, men rakk å spille inn sitt andre album «Deeper Roots» før de ble oppløst. Rachabanes karriere skjøt imidlertid fart på 80-tallet da han var med på Paul Simons «Graceland»-album i 1986 og dets påfølgende verdensturneer. Paul Simon hadde helt siden han hørte det originale Roots-opptaket, at ble gitt ut på nytt, og mente at «Barney Rachabane var en av de mest sjelfulle saksofonistene i verden». Gjenutgivelsen av «Roots» i fjor, er en hyllest den nylig pensjonerte veteranen i sørafrikansk jazz og har bidratt til å øke interessen for, og dokumentasjonen av historien om den sørafrikanske jazzen.
Og de starter med den drøyt sju minutter lange «Jabu», og vi hører at vi er tilbake til tidlig 70-tall på grunn av lydbildet. Men det forringer overhodet ikke de musikalske innsatsene fra bandet. Her legger vi spesielt merke til det fine trompetspillet til Dennis Mpale, som føyer seg godt inn i den sør-afrikanske jazztradisjonen som vi blant annet har hørt fra Hugh Masakela. Og Rachabanes altsaksofonspill er strålende. Det er en særegen tyngde i det han leverer, som viser en moden musiker. Pianospillet til Peter Morake har samme litt metalliske lyd som vi fikk på de første platene til Dollar Brand, selv om spillet her er helt annerledes. Låten er bygd opp som de fleste jazzlåter fra den tiden, med tema, solier fra flere av musikerne og så temaet igjen til slutt. Denne låten minner også sterkt om mange tittellåter man fikk på fjernsynsserier fra «jungelen» på denne tiden, men med solistiske bidrag som overgår de fleste av disse.
Så får vi «Roots», som er oppbygd på noenlunde samme måte. Tre fine blåsere i front, el.bassen som tar oss tett på township-rytmene, og et drivende trommespill. Og slik fortsetter det med «School Girl», som er kommersiell nok til å kunne bli spilt på diskoteker i forstedene til Johannesburg, men blåserne legger et fint spill over det litt kommersielle kompet med fine gitarriff og små break fra trommene. Og soloen til Rachabane er fremragende.
«Emakhaya» er en litt seigere låt, hvor en av saksofonistene fører an på fløyte (hvem av dem det er, har jeg dessverre ikke klart å finne ut, men jeg har en mistanke om at det er «sjefen sjøl», Barnet Rachabane som er den ansvarlige). Ikke verdens mest spennende fløytespill, men helt ok i helheten. Tenorsaksofonist Duke Makasi leverer en fin solo som er gjennomtenkt og fin og som legger seg fint inn i tradisjonen. «Poor Mother», har nok et tema som minner om fjernsynsserier som «Daktari» fra barndommens «grusbane-tv»-periode, hvor handlingen foregikk i jungelen, og hvor hovedpersonene hadde til oppgave å redde dyrene fra krypskyttere. Her får vi fint spill fra blåserne, og vi gynges inn i en litt nostalgisk stemning vi kan like, før de avslutter med «Barney’s Shoes», som har samme utgangspunkt og litt de samme løsningene. Vi får fine solier og fint og tett ensemblespill, selv om pianosoloen kanskje ikke er den mest spennende vi har hørt.
Dette er blitt en fin plate som bringer gamle minner fra barndommen tilbake, etter flere tiår. Vi møter et band som sikkert kunne gjort det stort på det internasjonale markedet, hadde de fått tid til å utvikle ideene sine. Og i den forholdene de levde under i Sør-Afrika på den tiden, er det imponerende at de lager såpass «glad» musikk. For hele veien er det noe positivt og fint over det de leverer, men hadde innspillingen vært gjort i dag, hadde vi nok fått et adskillig friskere lydbilde. Men som lydeksempel fra 70-tallet fungerer det fint.
Jan Granlie
Barney Rachabane (as), Duke Makasi (ts), Dennis Mpale (tp), Sipho Gumede (b), Peter Morake (dr), Jabu Nkosi (org, p)
