Den brasiliansk/portugisiske vokalisten Rosa Passos ble født den 13. april 1952. Hun begynte å spille piano da hun var13 år, men etter å ha hørt på Dorival Caymmi og João Gilberto forlot hun pianotangentene for å bli vokalist. På slutten av 1960-tallet dukket hun stadig oftere opp på TV og på musikkfestivaler. I 1972 sendte hun inn sangen «Mutilados» under pseudonym til Globo Networks Festival Universitario, og vant førstepremien. Hun spilte inn debutalbumet sitt i 1978, hvor hun samarbeidet med poeten Fernando de Oliveira. Oppfølgeren, Amorosa, fulgte ni år senere, i 1988. På 90-tallet spilte hun inn flere album. Hun turnerte Europa i 1999 med Paquito D’Rivera og på egen hånd i Europa og Japan i 2000. I 2004 ble Amorosa utgitt på nytt, og vakte oppmerksomhet i USA, og nådde 7. plass på Billboard World Music-albumlisten. I 2008 ble hun tildelt æresdoktorgrad i musikk fra Berklee College of Music sammen med Philip Bailey og Maurice White fra Earth, Wind & Fire, den britiske musikeren Steve Winwood og Howard Shore.
Hun er en av de musikerne innenfor den brasilianske musikken som «alltid» har vært på turné, og den 7. juli 2001 var hun i København og spilte på det legendariske spillestedet Copenhagen Jazzhouse, som dessverre ikke eksisterer lenger. Her hadde hun med seg pianisten Fábio Torres, bassisten Paulo Paulelli og trommeslageren Celso de Almeida, og selv spilte hun gitar ved siden av å ta seg av det vokale.
Passos ble kalt Brasils Ella Fitzgerald, selv om musikken hennes ligger et stykke fra det Fitzgerald gjorde, selv om Passos også flittig benytter seg av «scatting» i sine fremførelser. Men hun er relativt tro mot den brasilianske musikken, og hennes versjoner av samba er en «hit» i livesammenheng.
Her starter de med «Samba sem vocé», en lystig samba som garantert fikk københavn-publikummet på føttene. Deretter følger Dorival Caymmis ballade «Nem eu», som viser at hun også takler balladeformen. Men med bruk av el.bass i en slik sammenheng, synes jeg blir påtatt og unødvendig. Jeg er overbevist om at det hadde fungert bedre med en dyp og deilig akustisk bass, selv om Paulelli spiller fint nok.
Og slik fortsetter det med en god blanding av ballader, mid-tempo-låter og hurtige og dansevennlige sambaer, men hele veien med el.bassen langt framme i lydbildet. Og hele veien får vi brasiliansk musikk fremført av en storsjarmør på scenen, som visste akkurat hvilke knapper hun skulle trykke på for å få publikum i København til å elske henne. Hun er en strålende vokalist, som tolker denne musikken på utmerket måte, og når hun avslutter med Ary Barrosos «Aquarela do Brasil», så er et relativt fullsatt Jazzhouse mer enn fornøyd. For det danske publikum er kanskje det folkeslaget her oppe i kalde nord, som er mest begeistret for musikk fra Brasil og innover der. Og med en sjarmerende vokalist som vet hvordan man skal sjarmere københavnerne, så var det nok «god gang i den» i baren og store smil bak alt skjegget som garantert også denne kvelden preget Jazzhouse.
Men dette er musikk man helst skal høre på konsert, gjerne i et flott lokale som Copenhagen Jazzhouse var, for på plate blir aldri opplevelsen den samme. Men ytterst sjarmerende er det, god vokal, fint gitarspill og et komp som gjør akkurat den jobben de er satt til.
Jan Granlie
Rosa Passos (v, g), Fábio Torres (p), Paulo Paulelli (b), Celso de Almeida (dr)
