Det nære og kreative samarbeidet mellom den argentinske vokalisten Roxana Amed og den New York-baserte, finske, komponisten og pianisten Frank Carlberg høres umiddelbart i åpningen av «Pido el silencio», hvor musikken, på mange måter, går inn i alle sansene i kroppen. Ameds vakre stemme, sammen med Carlbergs fine komposisjon som fremføres av de to sammen med saksofonisten og klarinettisten Adam Kolker, bassisten Simón Willson og trommeslageren Michael Sarin. Og herfra og juut er dette en lyrisk, inderlig og vakker utgivelse som fascinerer.
Det er den argentinske poeten Alejandra Pizarnik som har skrevet alle tekstene til komposisjonene, og selv om min kjennskap til de Sør-Amerikanske språk godt kunne vært adskillig bedre, hører man at tekstene har gått inn på både Amed i fremførelsene og hos Carlberg i komponeringen. For selv om jeg ikke forstår stort av hva som synges/resiteres, så er jeg overbevist om at dette er sterke tekster.
Carlberg har gjort musikken veldig latinsk, på den måten at den like gjerne kunne vært gjort av en av Argentinas større komponister. En gang fortalte en argentiner meg at det døe en person i alle tangoer. Og selv om dette ikke er en tango-plate, er musikken såpass melankolsk at tekstene, som jeg ikke forstår ett ord av, såpass melankolske at de gjerne kan være en slags sorgmelodier.
Amed er argentiner, og kan sin kultur bedre enn de fleste, og selv om Carlberg opprinnelig er finsk, med røtter i Helsinki, har han bodd såpass lenge ii New York at hans finske tango-tendenser, som bor i genene til enhver finne, er slipt bort. Men det er noe med det melankolske i musikken som jeg mistenker han for å ha liggende i sine finske gener. Og på denne innspillingen synes jeg de kommer godt fram.
Amed har den perfekte stemme til å tolke denne musikken. Stemmeleiet ligger et sted i alt-området, hvor hun uten anstrengelser fremfører tekstene på fortreffelig måte. Og i det sjette sporet, som ikke er nevnt i coveret, resiterer hun Pizarniks tekst på en overbevisende måte.Og de medvirkende musikerne, som mest medvirker for å fylle ut og gjøre jobben som band, gjør en fin innsats for å gjøre denne melankolske utgivelsen til en godbit. Og det er verdt å fremheve Kolkers fine, og nesten litt klezmeraktige klarinettspill.
Mange har er egen kjærlighet til den argentinske musikken. Innenfor jazzen særlig på grunn av bandoneon-spillerne Dino Saluzzi og Astor Piazzola. Men Argentina har også en viseskatt de vet å ta vare på, særlig etter alle de politiske problemene de har att de siste 50 årene. Og to som viderefører denne sangskatten videre er utvilsomt Roxana Amed og Frank Carlberg, som med denne utgivelsen har gjort en utrolig vakker plate.
Jan Granlie
Roxana Amed (vocal), Frank Carlberg (piano), Adam Kolker (Bb clarinet, bass clarinet, alto clarinett, tenor saxophone), Simón Willson (bass), Michael Sarin (drums)
