Plateselskapet 577 Records fyller i år 20 år. Og i den forbindelse utgir de blant annet dette albumet i den amerikanske trompeteren Roy Campell jr. sitt navn.
Han ble født den 29. september 1952 og forlot denne verden den 9. januar 2014. Han ble ofte knyttet til frijazzen, selv om han også spilte en del R&B og funk i løpet av karrieren.
Han ble født i Los Angeles, California, og vokste opp i New York City. Da han var femten begynte han å spille trompet og studerte på «Jazz Mobile»-programmet hos Kenny Dorham, Lee Morgan og Joe Newman. Gjennom 60-årene spilte han i storbandene på Manhattan Community College, og fra 70 -tallet og fremover spilte han først og fremst freejazz, og brukte en del av denne perioden på å studere med Yusef Lateef.
På begynnelsen av 90-tallet flyttet han til Nederland hvor han regelmessig spilte med Klaas Hekman og Don Cherry. I tillegg til å lede sine egne grupper, spilte han også sammen med Yo La Tengo, William Parker, Peter Brötzmann, Matthew Shipp og andre av våre favoritt-improvisatører. Da han kom tilbake til USA ledet han bandet Other Dimensions In Music og han dannet også Pyramid Trio, en pianoløs trio som han hadde sammen med bassisten William Parker. Han døde den 9. januar 2014 av hypertensiv aterosklerotisk kardiovaskulær sykdom (?) da han var 61 år.
Innspillingen som nå surrer for n’te gang på anlegget er innspilt i Bimhuis i Amsterdam den 2. mai 2013, som en del av dOek- frestivalen, som har vært et spennende sted for «frittgående» musikk gjennom flere år. Og sammen med Campell jr. møter vi saksofonisten John Dikeman, cellisten og perkusjonisten Raoul van der Weide, bassisten og vokalisten Peter Jacquemyn og trommeslageren Klaus Kugel.
Og allerede fra åpningstonene på platas eneste låt, vet man hvilken vei dette går. Dette er resultatet av noe som kan virke som en relativt uhøytidelig jam session med musikere innenfor den «frittgående» improvisasjonsmusikken, med klare røtter til den freejazzen man fikk fra USA på 70-tallet. Og i starten er det John Dikemans saksofon som leder an foran Campells umiskjennelige trompettone. Og derfra og ut, er dette en happening av de sjeldne innenfor denne formen for improvisasjonsmusikk. Og siden sporet (og platen) varer i nesten 38 minutter, får alle musikerne god anledning og mulighet til å vise seg fram som de utmerkede musikerne de er. Og denne sjansen lar de overhodet ikke gå fra seg. For her er det kollektiv improvisasjon av beste merke. Cellisten Raoul van der Weide markerer seg relativt tidlig, sammen med bassisten Peter Jacquemyn. Og bak «herjer» Klaus Kugel bak trommene som om det sto om livet.
Men det er ikke et kollektivt «kjør» hele veien. Innimellom tar de enkelte musikerne seg en pustepause, og lar de andre slippe til, og alt roes litt ned, nesten med unntak av Dikeman og Campell jr., som er på hugget så godt som hele veien.
Vi får en lang og deilig improvisasjon som det er en skam å ikke spille høyt. For her er musikken spekket med detaljer man bare må få med seg. Spesielt gjelder det trompetspillet til Campell jr., som spilles med en sjelden energi, og det er i hovedsak han som, sammen med Dikeman, «fører» de andre musikerne gjennom denne relativt lange improvisasjonen.
Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg har en egen forkjærlighet for musikk som dette. Hvor de involverte er kreative, hvor de lytter intenst til hverandre, og hvor alle leverer direkte fra hjertet i et kollektivt samspill hvor det ofte kan være vanskelig å finne «en-ern». Kanskje er det kommunikasjonen innenfor denne musikken, når den virkelig fungerer, som er så fascinerende? Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at jeg simpelthen elsker denne musikken! Dette er energisk og tøff improvisasjonsmusikk, hvor det kan høres ut som musikerne har en litt dunkel, felles idé om hvor de vil, og at veien dit er preget av et, mildt sagt, ulendt terreng.
«When The Time Is Right» er rett og slett blitt en deilig session, som jeg mer enn gjerne skulle ha opplevd i Bimhuis denne maidagen i 2013.
Jan Granlie
Roy Campell jr. (tp), John Dikeman (s), Raoul van der Weide (c, perc), Peter Jacquemyn (b, v), Klaus Kugel dr)
